Vi har børstet støv av Aperopets Kina-korrespodent, Stian Reklev, og fått hans syn på overgangen fra Vålerenga til kinesiske Jiangsu. Dette comebacket fra Vålerenga-legenden bør du få med deg!
Hvis du først skal gå til kinesisk fotball, er ikke dette den verste uke å gjøre det. Landslaget er for en gangs skyld i ferd med å ikke drite seg ut i en internasjonal turnering, og etter å ha banka Saudi Arabia, Usbekistan og Nord-Korea er de klare for kvartfinalen i Asiamesterskapet.
Guangzhou Evergrande, Kinas beste lag, vant nylig Asias Champions League og har ansatt Fabio Cannavaro som ny manager etter at Marcello Lippi ga seg etter endt sesong i fjor.
Så det blir glamorøst for Vidar Ørn Kjartansson dette, da?
Ikke så veldig.
La en ting være helt klart: Jiangsu (J som i engelsk Jim, i’en er stum, så navnet uttales “djang-su”) er et særdeles middelmådig lag i en særdeles middelmådig liga, i et land der fotballinteressen er særdeles middelmådig.
Sannheten er dessverre at det store flertallet av spillerne i den kinesiske ligaen holder lavt nivå, og de fleste klubbene ville hatt store problemer med å overleve i Tippeligaen
Etter snart seks år i Kina har jeg fått med meg en del kamper, og dessverre er jeg nødt til å rapportere at det ikke er særlig stas. Ikke det at jeg er kresen – som mangeårig Vålerenga-fan er jeg vant til at det ofte er traurig. Det er holdningen som er problemet.
Tenk deg at Raufoss har en trener som elsker italiensk fotball fra slutten av 70-tallet. Der har du den kinesiske ligaen.
Alle lagene har samme taktikk i alle kampene:
- omgang: Få et mål. 2. omgang: Trekk ut tida. Hvis Plan A ikke funker, prøv Plan A.
Det er til å bli sprø av.
Ikke overraskende er interessen dertil. Beijing Guo’an, som er laget jeg følger siden jeg bor rett over gata for stadion, trekker riktignok 25-30,000 tilskuere, men det er ikke overvettes imponerende i en by med over 20 millioner innbyggere med kun ett toppserielag.
Jeg har til gode å treffe noen her som er interessert i kinesisk fotball – eller villig til å innrømme det. Suksessen til Yao Ming og Jeremy Lin i den amerikanske kurvball-ligaen har gjort at fotball i beste fall er et fjernt andrevalg av lagsporter for unge kinesere. De fleste kan navnet på et dusin gode bordtennis- og badmintonspillere. Hver enkelt av OL-vinnerne i 10 meter pistolskyting for kvinner, 12 meter pistolskyting for kvinner, 14 meter pistolskyting for kvinner osv er folkehelter. Alle er kjempebegeistret over at tennisheltinnen Li Na er gravid (hun har visst tid til andre ting nå som hun har lagt opp).
Ingen vet hvem som er spiss på Guangzhou Everglande. Eller Jiangsu Sainty.
Likevel, i de siste åra har kinesisk fotball tiltrukket seg flere store navn, som Nicolas Anelka, Didier Drogba og den tidligere Viking-kjempen Maurice Ross. Det høres ut som begynnelsen på en gullalder for kinesisk fotball. Kanskje, men det blir ikke denne uka. Enn så lenge er dette følelsen du oftest har når du er på match:
Mye av det har å gjøre med penger. Inspirert av rikinger i andre land har kinesiske rikinger også begynt å interessere seg i fotball. Anelka og Drogba ble hentet til Shanghai av en klubbeier som hadde tjent seg rik på online videospill, Evergrande-eieren er eiendomsbaron (til sammenligning eies Sainty av et statseid konglomerat som holder på med eksport-import av olje, naturressurser, tekstilprodukter osv – sexy).
Ryktene sier at hovedgrunnen til den økende fotballinteressen blant rikfolk er at de vil innynde seg hos President Xi Jinping, som visstnok skal være stor fotballfan og drømmer om at Kina en dag kan arrangere VM.
Det er vel like god grunn som noen annen. Klubbene selv går med store underskudd hvert år i et hjemlig overgangsmarked som har nådd latterlige høyder med tanke på kvaliteten spillerne har å by på, samt gedigne lønnsutbetalinger til utenlandske spillere som Kjartansson og brasilianeren Ricardo Santos, som nylig gikk til Guizhou Renhe fra Åtvidaberg.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri har sett Jiangsu Sainty spille. De ble nummer 2 i ligaen i 2012, og fulgte det opp med 13. plass og 8. plass de siste to åra. De holder til i Nanjing, kjent for å ha vært Kinas hovedstad i riktig gamle dager, og for den forferdelige massakren invaderende japanske soldater begikk i 1937.
Dessverre for Kjartansson er Jiangsu-provinsen også en av Kinas rikeste. Den økonomiske suksessen er basert på tungindustri, noe som betyr tung luftforurensning og omfattende lungesykdommer, kreft, og tidlig død.
Samtidig skryter de av å ha Kinas peneste damer, så det går kanskje opp i opp.
Stian Reklev er mest kjent for å stå bak Stian Reklevs Vålerenga-dagbok på VPN på midten- og slutten av 90-tallet. Han er for tiden journalist for Thomson Reuters i Beijing.
