Fotballsesongen er over, og ikke et øyeblikk for tidlig.
Denne teksten sto på trykk i Dagsavisen fredag 30. november
Vi pusher desember, det er bikkjekaldt, snøen truer, og cupfinalen er sjukt nok enda ikke spilt. Sesongen ble avsluttet med en ganske ok kamp mot Ranheim hvor Vålerenga spiller dem ut i perioder.
Så hvordan var sesongen sett over ett? Frustrerende. Det er ett steg frem, og ett tilbake. Hver gang gutta så ut som de hadde noe på gang, og man trodde at nå har de bygget et skikkelig moment, så fiser det ut igjen.
Man startet jo bra med strake seire over Kristiansund borte og Odd hjemme. Bra med seks poeng der. Og så ryker man plutselig 3-0 for Sarpsborg borte og grusomme 1-4 for Strømsgodset hjemme. Et Godset som nå åpenbart har utpekt Vålerenga til hatlag nummer en etter at vi hentet en daglig leder og noe greier derifra. Total blodtåke. Og våre spillere skjønner åpenbart ikke alvoret med å møte et lag som har en høne å plukke med oss – en gjennomgangsmelodi de siste årene i Vålerenga-sammenheng.
Deretter knuser man Start 6-1 i Kristiansand, før man spiller tre strake uavgjort mot Molde, Ranheim og Haugesund. Først- og sistnevnte forsåvidt greie resultat. Ting tar seg opp med to strake seire over Sandefjord og Stabæk. Skal vi snuse på medaljer eller europacup allikevel? Nei. 0-3 i Tromsø.
Dere skjønner tegninga. Nok en Vålerenga-sesong som preges av svært ujevne resultater. For meg er det egentlig bare fire bra oppturer: Storseieren over Start i Kristiansand, 2-0 over Brann hjemme, og derbyseierne over Lillestrøm. Hjemmederbyet er selvsagt helt legendarisk, selv om det kunne blitt vårt verste mareritt. Den bikket rett vei, og sørget for en uforglemmelig kveld hvor jeg møtte flere folk jeg ikke har sett på Vålerenga-kamp på årevis.
Allikevel, entusiasmen skulle ikke holde, og apatien tok over for mange. Jeg mener fortsatt det er en gave å kunne gå på Valle for å se Vålerenga, og har allerede fornyet sesongkortet. Men her på berget trenger hvermansen et vinnerlag for å få ræva i gir. Jeg tenker fortsatt tilbake på siste runde i 2004, da vi en stakket stund i andre omgang var seriemestere. Et fullstappet Ullevaal ristet. Alle var der for å heie på Vålerenga. Hvor er de nå? De venter. Venter på bedre tider. I mellomtiden har årevis med ørkenvandring gjort at vi har mistet tusenvis av dem, tapt for alltid. Nye fans må skapes.
Sjetteplassen i år innfridde forsåvidt klubbens uttalte målsetning, men den ble kritisert for å være defensiv. Det var den nok også, med tanke på hvordan ting kunne sett ut om bunnivået var høyere. Derbyseieren på Åråsen 2. september var tredje strake seier – da begynte man å lure på om gutta kunne levere en knall høstsesong. Det skjedde ikke – Det ble kun to seire på de siste ni.
Neste år er det kun en ting som gjelder: Stabilitet. Får Ronny til det kan dette bli riktig så bra. Får han det ikke til..
Hvilke nye spillere ønsker vi?
Mange ønsker en ny og tyngre spiss. Etter min mening så sitter vi nå med to lette og målfarlige spisser i Finne og Johnson. Det blir dumt å sette dem på benken eller på kanten. Så vi bør heller satse på mer kraft på midtbanen og kanten. Så kan vi få til hurtig, dynamisk og kraftfullt spill rundt spissen.
Lasse Nilsen fra Tromsø og Ohi er spillertyper jeg ønsker til klubben. Det er hurtige og fysisk sterke spillere som kunne gitt VIF sårt tiltrengt kraft. Moussa Njie er en tynnere type, men han har hurtighet og dribleferdigheter, ting som kronisk mangler på våre kanter.
På midtbanen ønsker jeg en temposterk spiller som kan forsere raskt med ball. Helst en med god fysikk.
Får vi tak i noe slikt kan VIF fort bli meget gode til neste år.
Det jeg i hvert fall er lei av er relativt veike og treige spillere som taper massevis av dueller, mens trenere og andre skylder på mentale ting, innsats og den slags. Slutt med å bli kriget i senk av mindre klubber som Sogndal, FKH, Sarp og KBK!