I kveld kan Vålerenga Ishockey vinne sitt 30. seriemesterskap.
Når gutta trår ut på isen i kveld vil de kjempe om å ta et seriemesterskap. Vi er godt vant til å vinne i Vålerenga, men det er en stund siden sist. Og for en del av disse gutta vil det være deres første tittel.
Felles for dem alle er at de skriver seg inn i historien til klubben.
Å vinne dette seriemesterskapet (hvis vi gjør det, jeg nekter å jinxe) blir spesielt. Jordal Amfi er fortsatt langt fra ferdig, og mange lurte på om det skulle bli kroken på døra mens vi holdt på borte på Furuset. Så kom det noen reddende engler, og i Vålerengelsk stil går det plutselig for fulle mugger.
Det var vel ikke mange som hadde sett for seg at Martin Røymark skulle ta turen hjem til Norge og Vålerenga etter ti år i Sverige og Finland, hvor han blant annet ble finsk mester med Tappara. Er det Bonsaksen som har hatt en finger med i spillet her? Mats Trygg bidrar med enorm rutine, og Villiam Strøm har vist hvorfor han er landslagsspiller.
Det er gromt med store navn inn, men det er først og fremst sliterne jeg unner dette mesterskapet. Gutta som har fornyet kontrakt på kontrakt til tross for dårlige forhold og usikker framtid fordi de har blitt en del av klubben. Morten Ask, Jonas Oppøyen, Steffen Søberg og Brede Csiszar er jo fast inventar. Men folk som Tobias Lindström, Filip Gunnarsson og Rasmus Ahlholm kunne nok lett valgt å reise. Og Steffen Søberg må vel også ha fått tilbud fra andre.
Men de dro ikke, de ble med på disse mellomsesongene på Furuset. Trening i plasthall hvor Søberg må kjøres på tralle eller bæres over parkeringsplassen. Hjemmekamper i en trang hall langt unna. Derfor unner jeg dem et mesterskap spesielt mye. Noen titler smaker litt bedre enn andre.
Gratulerer alle sammen. Nummer 30 er på vei!
