Dagsavisen fredag 31. mai

Å skrive om Vålerenga og reflektere over siste hjemmekamp er kanskje det jeg har minst lyst til å gjøre akkurat nå. Det har nok vært på bunnen av ønskede gjøremål siden Fitim Azemi pådro seg sitt andre gule kort for kvelden. Det ble ikke bedre da vi for tredje gang ga nok rom til at en gulsvart spiller kunne overliste vår sisteskanse. Bitter er ikke engang fornavnet på hvordan man føler seg etter en sånn kamp. Forbanna er bare nærmeste tremenning.
Hvordan kunne vi egentlig tape den kampen? Vålerenga var ubeseirede på hjemmebane. Lillestrøm hadde ikke vunnet borte siden, ja når var det? Kunstgresstatistikken deres var enda verre. Vi var skyhøye favoritter.

Det var vel problemet. Vålerenga var skyhøye favoritter og vi hadde hjemmebane. Det finnes bare et faktum om Vålerenga du ikke har bevis for men man vet er sant, som er mer sant enn at tidligere VIF-spillere alltid scorer mot Vålerenga: Vålerenga svikter alltid foran et stort hjemmepublikum når de er skyhøye favoritter. Etter lang tid med flyt og hype var det endelig attraktivt å gå på VIF-kamp igjen. Valle var stedet å være. Det til tross for Aftenposten listet opp ti topp gjøremål i Oslo den helga, og ingen av dem var å se fotball. Oslopublikummet skulle endelig få oppleve topplaget Vålerenga. I tillegg mot dette drittlaget som hater oss så inderlig. Sånn gikk det ikke. Spørsmålet nå er: Hvor mange av de som forlot tribunene tidlig i andre omgang gidder å komme tilbake til hjemmekampen mot Sarpsborg 08, 23. juni?

Oslo glemmer gode prestasjoner for lett. Dårlige prestasjoner derimot huskes over flere sesonger. En drittkamp mot LSK og klubben rykker tilbake til start igjen.

Ok, nå koker det i hodet her. Hva i grønnsvarte NFF er det dommer Svein Oddvar Moen tenkte med under kampen? Våre tekniske spillere var fritt vilt fra han blåste kampen i gang. Jaktstart. Greit nok, Vålerenga vinner og taper på egen hånd. Det betyr ikke at dommeren ikke har et ansvar for hvordan kampforløpet ble. Selv påstår han at han la lista høyt med to lag som ville spille fotball. To spillende lag? Fire beinknusetaklinger i løpet av de første minuttene, og kun ett gult kort. En unggutt ut på krykker.

Kan vi skylde noe på Lillestrøm for dette? Selvfølgelig ikke fair å gå inn for å skade våre beste, men de fikk jo lov. Da er det bare å tobeinstakle i skinnlegger og ankler, legge seg bak med seksbacklinje og satse på kontringer og dødball. Lillestrøm spilte som de har gjort siden middelalderen. Når vi i tillegg ikke møter opp til krigen er det ikke rart det går som det går.

Når sesongen rundes av og vi igjen gleder oss til en ny sesong vil stasjonsbygda og deres følgere kun snakke om hvordan de klarte å slå den store, fæle ulven på fiendens hjemmebane. Ord som Kål´enga og Infidelity Arena vil garantert bli brukt. Kanskje tar de en liten trall om hun tanta som hater VIF. Glem det at de i siste øyeblikk klarte å redde plassen i Eliteserien. Ei heller vil de huske Vålerenga fikk sin revansje på Åråsen, i slutten av oktober.
Men det de bittert må forholde seg til er at de må se ganske langt opp på tabellen for å finne erkefienden. Du skjønner, kjære osloborger, Vålerenga Fotball 2019 vil gå på en og annen uventet smell mot tilsynelatende dårligere motstandere, men når sesongen er over og alle poengene er telt opp vil nok vi med hjertet godt plassert i Oslos østkant kunne se tilbake på en strålende sesong med mange høydepunkter.

Kjære osloborger. Siste hjemmekamp var et bananskall. Ikke det siste, men bananskall uansett. Du bør ikke avskrive Vålerenga helt ennå.
Nå er det heldigvis fotballferie før vi besøker Rosenborg, 16. juni. Forhåpentligvis har vi i løpet av denne perioden fått tilbake Aron Dønnum, Sam Adekugbe, Deyver Vega, Herolind Shala med flere. Kanskje Rosenborg har begynt å komme seg i gang, så denne kampen ikke blir særlig lett. Gutta bør ikke ta lett på kampen. Det gjør de neppe.

Så ikke bare bli med på nedturene. Oppturene er mye morsommere. Du kan like gjerne bestille billett til neste hjemmekamp allerede nå.