Hva nå Vålerenga?

Sinnet og apatien etter søndagens begredelige kamp mot Viking har lagt seg litt hos meg. Så da var vi her da. På niendeplass med kortere vei ned enn opp. Med spillere blottet for selvtillit, med et sportslig apparat som ikke kan regne på alder og en sviktende publikum. Advarsel, Enga er tilbake!

Før kampen mot Viking meldte Vålerenga på sine websider:
«Vålerengas skadesituasjon er uendret noe som betyr at Adam Larsen Kwarasey, Herolind Shala og Jonatan Tollås Nation er uaktuelle for denne kampen. Larsen Kwarasey er i trening igjen, mens Shala fjerner gipsen sin etter armbruddet om kort tid. Tollås Nation rekker kanskje noen kamper på tampen av sesongen. Vålerenga har ingen suspensjoner.»

Vel….
Shala spilte, Adam var på benken. Greit nok, tidligere tilbake er jo bare positivt. Men ingen suspensjoner? Men Vega fikk jo gult borte mot Sarpsborg, hans fjerde for sesongen. Heldigvis hadde man enten kontroll på dette, eller man ble fortalt det av noen med kontroll.

Vålerenga 2 taper mot LYN – bak skrivebordet
Kom igjen a, hvordan er det mulig? Når førstelaget spiller ræva, så er et byderby et høydepunkt. Da må man evne å sette seg inn i reglene. Greit at man trenger kamptrening på flere spillere, men selv i iveren etter det, så må man holde orden på reglene. Her er hva vi skrev om saken tidligere.

Galgenhumoren er tilbake
Det er noe som skjer når spillet ikke sitter, når spillerne ikke gidder og turistene er borte fra tribunen. På søndag kom dette frem flere ganger. Gamle klassikere ble sunget og latteren satt løsere, fordi det er bedre å le enn å gråte av Vålerenga. Det er sånn det skal være, vi tåler motgang, vi har tatt det før. Det kunne vært verre, vi kunne tross alt vært Lyn.

Tidligere i år har spillere opplevd å bli spytta etter og slengt dritt til. Etter kampen lå Ivan på gresset og deppa. Ivan er Vålerenga, født her, oppvokst her og spiller her. Ivan er en av oss. Den støtten Ivan får etter kampslutt er vakker. Til Aftenposten, sier Ivan «Utrolig støtte. Uansett hvordan vi spiller, så har de ryggen vår. Det er noe jeg aldri kommer til å glemme. «

For meg personlig, så er det hva som gjør oss til noe mer. Der andre klubber piper sine egen av banen og spillerne deres forstår hvorfor, så er vi bedre enn det. Eller vi skal være bedre enn det. Vi sto igjen etter siste kamp i 96 og sang. Vi feiret med spillerne etter å ha overlevd i Valhall. Vi gråt med spillerne etter å ha rykket ned for Sogndal, i regnet.

Hva nå da?
La meg være første til å si at dette er ikke bra nok. Det vi har vist i kampene etter sommeren holder ikke. Dette er ikke noe Vålerenga som klubb kan eller vil leve godt med. Noe må gjøres. Men riktig ting til riktig tid.

Akkurat nå må klubben snu skuta, det farligste nå er å tro at vi ikke kan rykke ned, fordi det kan vi. Vi er IKKE for gode til å rykke ned.

Om det er mental trener?
Innspill fra andre resurspersoner i og rundt klubben?
Eller å innse at vi må spille mer kynisk?

Det må klubben enten få kontroll på eller få inn noen som tar kontroll.

Etter sesongen så skal alt selvfølgelig evalueres. Men etter sesongen, ikke nå. Akkurat nå er jeg litt mer opptatt av hvordan vi skal snu trenden, begynne å vinne fotballkamper og sikre oss den gjeve syvendeplassen.

Jeg har ikke troen på at å sparke Deila er det rette nå. Litt fordi jeg ikke nødvendigvis tror alt er hans feil, men også mest fordi jeg ikke ser hvem som skal komme inn for å snu dette med de spillerne vi har nå.
Dessuten er det ikke supportere som kan sparke Deila, det er det mannen i London som bestemmer ;-)

Søndag er det Ranheim hjemme. Et Ranheim som tok seg videre i Cupen i går. Så får man håpe det kjennes litt ekstra i beina på søndag.

Søndag klokken 18.00, møt opp og vær med når det snur?