Gamle dager: Blanke rumper i Romania

Etter seriesølvet i 2004 skulle vi spille Champions League kvalifisering. Etter å ha slått FC Haka endte det med straffekonken i Brugge.

Men vi fikk prøve oss videre i UEFA-cupen, som da var lagt opp slik at du hadde en første runde som var utslag, og deretter et gruppespill med fem (!) lag. Viking og Tromsø kom seg dit etter å ha slått ut Galatasaray og Austria Wien. Brann tapte kun 3-5 for Lokomotiv Moskva, og var ute. Viking slo faktisk Monaco i gruppespillet senere. Også var det oss, da.

Storklubben Steaua Bucuresti

Vi skulle møte Steaua Bucuresti. Romanias klart største, mest populære og mestvinnende klubb med en drøss titler – inkludert serievinnercupen med seier over Barcelona i 86. Da skulle man kanskje tro det var gjevt for et Norsk lag å møte de, men det var det ikke. Det var det for meg, men selvbildet til Norsk fotball på den tiden var håpløst arrogant. Kjetil Siem sa før Europa-trekninga i 2003 at han håpet vi slapp å møte et «østeuropeisk traktorlag». Også fikk vi Wisla Krakow, og alle ble skuffet. Polen kanskje mest fremgangsrike klubb. Holdningene var ikke bedre i 2005.

Steaua har spilt over 300 internasjonale klubbkamper, og selv om rumensk fotball var på hell fra den gyldne generasjonen de hadde på 90-tallets landslag med Hagi, Popescu, Petrescu, Lacatus og de andre, så var Steua en formidabel motstander. Året før hadde de kommet seg til 16-dels finalen i UEFA-cupen ved hjelp av seire over bla. Standard Liege, Besiktas og Valencia før de røyk ut for Villareal. De hadde mange gode spillere, blant annet Mirel Radoi, Victoras Iacob og Banel Nicolita – noe vi skulle få merke. Radoi og Nicolita var helt enestående i kampene mot oss.

Selv om Norsk klubbfotball gjorde det brukbart på den tida skulle man tro pressen hadde litt nøkterne forventninger, men den gang ei. Jeg fikk inntrykk av at Steaua ble ansett som en kjedelig motstander. Øst-Europa var utrolig lite sexy på denne tiden. Og bare 4192 tilskuere møtte opp. Når sant skal sies var vi neppe særlig spennende for dem heller.

Vi fikk ikke mye hjelp av forbundet. De nektet å omberamme kamper, og slang i tillegg inn en tidligere utsatt kamp midt i dette. Rekdal var rasende. Kampprogrammet til Vålerenga så slik ut september 2005:

Lørdag 10.9: Vålerenga – Molde (serie)

Tirsdag 13.9: FFK – Vålerenga (serie)

Torsdag 15.9: Vålerenga – Steaua (UEFA-cup)

Søndag 18.9: Vålerenga – Lillestrøm (serie)

Onsdag 21.9: Lillestrøm – Vålerenga (semifinale cup)

Søndag 25.9: Start – Vålerenga (serie)

Torsdag 29.9: Steaua – Vålerenga (UEFA)

Søndag 2.10: Vålerenga – Lyn (Serie)

Deretter var det landslagspause før vi møtte Viking borte, Rosenborg hjemme og til slutt Odd borte i siste serierunde.

Bakgrunnen for dette var at kampen mot Molde var utsatt fra august, og NFF satt den inn på lørdag 10. og flyttet FFK-kampen frem to dager. Det var rimelig lett å føle at NFF ikke akkurat ønska at Vålerenga skulle ta seriegullet foran hele norges underdog-kjæledegger Start. Og nå vet vi hvor utrolig nær det hele var å gå til helvete igjen. Seriekampen mot FFK var den siste kampen Vålerenga vant den sesongen. Vi gikk fem strake i serien uten å score før vi scora to i siste runde. Det ble cup-exit med 0-2 på Åråsen, derbytap 0-1 for Lyn og 0-3 for Start i Kristiansand. Og mer. Vålerenga sleit med skader og suspensjoner på dette tidspunktet, og rakna helt i innspurten av høstsesongen.

0-3 i hjemmekampen

Vi knuste Fredrikstad 4-0 bare to dager før vi skulle møte Steaua. Steffen Iversen, Ardian Gashi og Kjetil Wæhler var ute med suspensjon. Rekdal hevdet 11 spillere var utilgjengeligelige pga skader eller hvile. Han fikk overraskende lite sympati mener jeg å huske. Pressen, og særlig kommentariatet, ga han det glatte lag. At han stilte et reservepreget lag mot Steaua var liksom bare grunnet hans egen stahet. At han ville gjøre et poeng ut av det og slå tilbake mot forbundet. Så kan det jo hende han kjørte på litt ekstra, blant annet med Bolhof inn for Arason. Det får vi aldri vite, men jeg hadde sympati for han. VG hadde følgende tittel: «Rett ut i protest«.

Laget var som følger: Vålerenga (3-5-1-1): Øyvind Bolthof – David Driscoll, Amund Skiri, André Muri – David Brocken (Daniel Fredheim Holm fra 74.), Jalal El-Garbi (Stefan Ishizaki fra 60.), Mbulelo Mabizela, Steinar Strømnes (Thomas Holm fra 44.), Tommy Stenersen – Magne Hoseth – Tore André Flo.

Det er noen navn der, men det skal sies at de etablerte så ut som de hadde trøtte bein. Forsvaret var grusomt. Se målene her om du orker. Etter kampen la både Rekdal og spillerne skylda på forbundet.

Welcome to Mamaia

Bortekampen skulle ikke spilles i hovedstaden, grunnet en rasismeepisode med Steaua-fans tidligere i kvaliken. Steaua fikk ordre om å spille kampen minst 25 mil fra hjembyen, og valget falt på feriebyen Constanta – distriktet Georghe Hagi er fra. Kampen skulle spilles på Georghe Hagi Stadion, hvor Farul vanligvis spiller. Nå heter banen Stadionul Farul, antagelig fordi Hagi har startet sin egen klubb i distriktet – Viitorul.

Vi flydde i charterfly med spillerne direkte til Constanta, og landet i en fullstendig øde flyplass. Constanta er en feriedestinasjon, men nå var det september og sesongen over. Rumensk presse møtte oss på flyplassen, og en klansmann drita på taxfree-varer kjørte show, som jeg kunne forevige med mitt nye EPSON pocketkamera:

Og avisene trykket det. En avis hadde det til og med på forsiden, slik at rumpa var på alle avisstativer.

Supportere og klubb ble delt i to forskjellige busser, deretter ble vi kjørt igjennom det rumenske landskapet med full politieskorte på vei til Hotel Savoy, som lå på Mamaia – et resortområde. Ikke verdens mest spennende sted. Alt var stengt og forlatt, hotellet var vel egentlig kun åpnet for at vi skulle bo der. Resten av området var helt øde, og det var løsbikkjer på overalt.

Hotellrommet delte jeg med en blid kar fra Østfold – Fredrikstad tror jeg. Aldri møtt han før eller senere, snodig nok. De fleste supportere bestemte seg for å drikke i restauranten, og det var kanskje like greit. Jeg og noen andre tok en taxi innover til byen, noe som må sies å være en tabbe. Sentrum var ikke akkurat vakkert, i alle fall ikke der vi havna. Vi ble straks omringet av en gjeng som ville loppe oss for alt vi hadde. Han ene begynte å dra i beltespenna mi for å få meg til å dra henda opp av bokselommene hvor jeg hadde penga. Vi måtte søke tilflukt på et kjøpesenter hvor vi kun fikk servert Heineken. Lokalt øl fantes ikke. Deretter ble det taxi til casino hvor vi endte med å spille poker sammen med en ikke ukjent norsk fotballpersonlighet. Eller var det casino på kvelden etter kampen? Husker faktisk ikke helt.

Matchen

Bortimot 12.000 tilskuere møtte opp for å se matchen, riktignok med gratis inngang. Og i hver sving sto det supportere og heiet på Steaua. Steaua-fans i den ene, Farul-fans i den andre. Det sier noe om klubbens standing. Vi var ca 100 tilreisende, og plassert på hovedtribunen godt bevoktet av politiet:

Vi hadde ingen sjanse nå heller. Det ble 3-1 etter vi nok en gang stilte et b-preget lag, dog litt mindre b-preget enn sist. Vålerengas mål ble scoret av Bernt Hulsker etter Steaua slapp seg ned i 2. omgang. De ledet da allerede 6-0 sammenlagt. Øyvind Bolthof sto bra i denne kampen etter å ha ikke gjort det i den første. Vi ble i perioder totalt rundspilt. Etter kampen ble vi holdt igjen lenge fordi det samlet seg en stor folkemengde utenfor stadion. Det hadde ingenting med oss å gjøre, men med Steauas ganske sprø eier Gigi Becali. Jeg vet ikke om han var populær eller upopulær akkurat da, men les deg opp på hva han har gjort med den klubben senere.

Deretter bar det til hotellbaren, mener jeg å huske. Eller dro vi rett til flyplassen? Uansett, vi var veldig fortjent ute.

Steaua skulle da også gå videre igjennom gruppespillet og helt til semifinalen hvor de tapte for Middlesbrough etter å ha slått ut lag som Lens, Sampdoria, Hertha Berlin, Heerenveen, Real Betis og byrival Rapid (i kvarten). Det er fortsatt ufattelig for meg at mange i Norge hadde en så arrogant holdning til lag fra Øst-Europa. Og har det vel fortsatt. For Steaua var nok vi bare en gjeng bøtteknotter fra Nord. Ikke en gang en fartsdump på veien mot mer seriøse motstandere.

Rekdal var ikke en populær mann med dette, men med tanke på hvordan høstsesongen fortsatte, og hvor tett det ble til slutt med slitne spillere og massivt fall i formen er det kanskje like greit at det endte her. Takk og lov rakna Start samtidig. Fordi den høsten skulle nok en gang ende på høydramatisk vis. Men endelig vippa det vår vei. Takk og lov.