Det er mange myter rundt Vålerenga. En av de er at tidligere spillere «alltid» scorer på oss. Personlig mener jeg det er bullshit.
En annen myte er at Enga «alltid» svikter når en minst forventer det. Sånn som i dag. Du hørte sikkert noen rope «fy faen ass, typisk Vål’enga!» etter tapet i dag. Og man kan nok si at det har vært perioder i klubben hvor det har føltes sånn ut. Den matchen de bare skal vinne, den taper de. Hockeylaget er definitivt sånn. Taper for Manglerud/Star rett etter de har vinni toppkampen. Men så var det fotballen, da.
Aafk er ræva. De er skrap. Dynge. Nedrykkskandidat styrt av inkompetente folk, svekket over vinteren med spillere bort. Lagets humørsyke stjerne hadde karantene. Trenern fyra etter fire runder. Dølle fans, stygge drakter. De hadde tre dagers hvile, vi hadde fem. Aldri tapt mot dem hjemme. Aldri.
Så da måtte det vel bare gå en vei da eller?
Det starta helt greit. Vi har ballen ekstremt mye, stanger mot et Aafk som kommer for ett poeng. Parkerer bussen når vi har ballen, hopper ut bakdøra og kontrer når dem vinnern. Men vi har Wæhler og full kontroll. Sliter med å komme til sjanser, og det blir mye tråkling. Sånn blir det mye av i Tippeligaen, særlig på Ullevål. Det er ikke forbudt å forsvare seg og å være kompakte. Det var helt greit at Gunnarsson stanget inn 1-0, og vi gikk til pause med masse selvtillit.
Også blir Wæhler bytta ut. Kampen fortsetter som i første omgang, men etterhvert begynner Aafk å se mer modige ut. Selvtilliten vokser samtidig som vi begynner å se mer og mer puslete ut. Utover i omgangen tar dem helt over, og det er ikke ufortjent at de utligner. Intiativet er borte, og Wæhler er borte. Grindheim ligger ofte dypt for å hjelpe til, men det holder ikke. Vi må bruke bytter tidlig. Også setter Aalesund et frispark i nærmeste hjørne. Alle skjønner hvordan det går, vi klarer ikke hente oss inn.
Så da var tapet et faktum. Aalesund blir rundens underdog-historie, som hele Norge gleder seg over. Askeladden som vinner mot alle odds. Også hyller dem selvsagt Aabrekk, som en sånn siste takk for lang og tro tjeneste – han som ble ofret etter fire fuckings kamper.
Og myten om at Enga «alltid» taper når de absolutt skal vinne? Jeg er litt skeptisk til den, i alle fall under Rekdal. Men den lever definitivt inne i huet til mange av oss.
