Jeg har vært så heldig at jeg har fått sett Vålerenga på bortebane i Europa mange ganger. I 11 land utenfor Norges grenser har jeg gitt min støtte til Oslos Stolthet i jakten på suksess i Europa.
Og i 2021 skal vi ut på tokt igjen.
Det ble klart da Odd ikke klarte å slå Molde på onsdag. Med én serierunde igjen er vi sikret topp fire som betyr en billett til den andre kvalifiseringsrunden til den nye europacupen Conference League. Vi kan fremdeles sikre oss bronsemedaljen ved å slå Start på tirsdag i neste uke, men europacuptur blir det okkesom.
Europacupen er en flott anledning til å reise til plasser man ikke hadde satt øverst på ønskelista som vanlig turist. På mine mange reiser har det blitt noen nevneverdige opplevelser.
Som da vi satt på en uterestaurant ved siden av én av mange kanaler i Brugge. I det fjerne hørte vi høylytt synging, og selv om melodien var kjent, var teksten en annen: «Hei hå, hei hå, vi kjører kanal nå».
I Krakow fant vi et mikrobryggeri som solgte øl i eget tappetårn på rundt tre liter. Tanken var at de rundt bordet skulle dele på ett tårn, men gutta fra Oslo Øst kjørte heller ett tårn hver. Da mikrobryggeriet var tømt for øl (!), ble innholdet i tappetårnene erstattet med gin og tonic. Det ble en fuktig kveld.
En av de mer positive overraskelsene var da vi reiste til Jerevan i Armenia. Vi så kanskje for oss en sliten østeuropeisk storby, men ble møtt av et fantastisk livlig sentrum med usedvanlig gjestfrie folk. Sliten by var derimot Boleslav på det tsjekkiske bondelandet. Selv om øllet kostet to kroner, var det en plass jeg lever godt med å ikke besøke igjen.
«Heia Klanen (og litt Vålerenga)!» var tittelen på avisa til den norske supporterklubben til Chelsea etter at lagene hadde møttes i London i 1999. Over 3.000 Vålerenga-supportere hadde inntatt Trafalgar Square, og senere Stamford Bridge, og etterlot oss et varig inntrykk. Vi ignorerte politiet som ba oss sette oss ned, vi melka kua, vifta med nøklene våre og kjørte anal bortover betongen. Så stort inntrykk gjorde vi at vi ble kåret til årets bortesupportere av Chelsea den sesongen.
Da vi spilte mot PAOK i Tessaloniki den første gangen, var vi en liten gruppe som skilte oss fra resten av Vålerenga-supporterne og oppdaget byen på egenhånd. Supportere av Aris, erkefienden til PAOK, spanderte velvillig på oss da vi fortalte at vi var i byen for å slå deres bitre fiender. Da vi møtte PAOK-supportere, spanderte de på oss fordi de synes det var kult at vi hadde tatt turen.
Da byen stengte, reiste noen av oss på casino. Med gratis alkohol, og mye av det, var jeg lettere panisk da jeg sjekket lommene mine da jeg våknet utpå dagen derpå. Ikke bare hadde jeg både mobiltelefon, lommebok og pass i godt behold, lommene var fulle av 50-eurosedler! Kvelden i forveien var litt uklar, men konklusjonen var at jeg måtte ha vunnet stort ved Blackjack-bordet. Skuffelsen var dog stor da jeg kom hjem og så at jeg hadde tatt ut pengene i minibanken på vei hjem.
Uansett så ble det en morsom historie i etterkant, og historier er noe vi fotballsupportere lever for. Man kommer seg gjennom sure tap i bitter kulde og øsende regnvær når man kan sitte med likesinnede å fortelle om de gode, gamle dagene. Nå vet ingen hvordan 2021 blir i pandemiens verden, men hvis vi får reise er det bare å drømme om et eksotisk reisemål som kan bli til fantastiske historier i årene som kommer.
Mange interessante besøk med fotball i Europa, Wien, Graz, Brügge, Newcastle, Tallin, Mlada Boleslav og Jerevan. I Boleslav kom vi oss av bussen etter resultatløs jakt på inngangen til stadion i nærheten av noen containere som var stilt inntil hverandre. Det viste seg å være et sjenkested, trolg for de fattigste arbeidsløse i byen. Der fant vi tonen uten at verken de eller vi forsto et ord. Vi var en fem-seks Vålereng-kledde supportere som nøyt et hyggelig møte med lokabefolkningen. I Jerevan blei vi ei hel uke, og tok farvel med de fleste borte-supporterne som gikk rett på bussen utafor stadion. Dagen før hjemreisa fikk vi melding om Utøya og regjeringsbygget. På flyplassen blei vi oppdatert på situasjonen i gamlelandet med utsikt til armenernes hellige fjell, Ararat, inne på tyrkisk(-annektert) land.