Vel hjemme, trygt plassert med en flaske taxfree-vin foran pc’en på hjemmekontoret, skal jeg forsøke å berette om reisen for å bevitne Vålerengas førstelagsherrer korte svipptur til kontinentet. Det ble et spennende og behagelig gjensyn med det å reise, men også en klar påminnelse om at det neppe er noe Vålerengas herrer skal gjøre på nytt med det første.
Av: krusedulrik
Det hele begynte i den hektiske adventstiden i 2020, da det ble klart at vi skulle spille i selveste Europa sommeren 2021. Innen da måtte vel koronapandemien være ferdig, og Vålerengas rykte skulle igjen gjøres kjent, var drømmen vi alle hadde.
Drømmer er som kjent til for å bli knust. Midt under et europamesterskap spredt fra Baku til Edinburgh, og fra St. Petersburg til Sevilla, med titusener av fotballsupportere reisende på kryss og tvers, bestemte de kloke hodene i UEFA at kvalifiseringskampene til europaligaene skulle gå uten bortesupportere. Faktisk ble det bestemt at klubber kunne straffes med bøter om bortesupportere dukket opp og var inne på stadioner.
Ytterligere skuffelse kom i trekninga, da Vålerenga ble trukket mot belgiske Gent. Et lag som neppe kan kalles blodsexy sett med norske øyne, men et godt lag som er veletablert og stort i en liga som er noen knepp bedre enn hva eliteserien kan by på. Det var rett og slett liten sannsynlighet for at europaeventyret ville få leve særlig med én runde.
Likevel, er man Engafrelst, reiseglad og ølnerd så er ikke en tur til Belgia helt håpløst. Med kropper marinert i Pfizervaksine, og reisesugne etter halvannet år på hjemmebane taket være pandemi, ble det lagt planer på ulike meldingsplattformer i både tidlige og sene nattetimer. Løsninger for lovlig tilstedeværelse på Ghelamco Arena ble funnet og avklart, og flybilletter, hotellrom og alt annet kom på plass i løpet av starten av juli.
Dagene før avreise ble brukt til hektisk avsjekking av ulike inn- og utreiseregler, karantenebestemmelser og printing av alle papirer. Det er en ny verden der ute, og frykten var at man skulle ende opp på et karantenehotell utenfor Brussel i en uke før man ble sendt hjem med uforetta sak og ingen opplevelser å fortelle om. For å sette standarden klarte også reiseleder, som ikke ville være reiseleder, å tryne ned en trapp i edru tilstand bare to dager før avreise. Han overlevde, men kunne rapportere om at noe stakk han med en syl opp i halebeinet hver gang han bevegde seg, eller satt for lenge, eller generelt pustet.
På selve avreisedagen møtte vi opp, fire reiseglade herrer forberedt på køer og kaos i alle retninger. Med unntak av reiselederen (som fremdeles ikke ville være reiseleder, og som nå hinket seg rundt i smerter), som skulle sjekke inn bagasje, satte vi alle ny fartsrekord i å komme oss fra inngangen på Gardermoen og til taxfree utland. Blir sikkert kaos med kø i Brussel da, tenkte vi alle sammen.
I Brussel ble det ikke noe kaos, igjen effektivt og greit – en mengde politifolk stod klare, spurte kort om vi kom fra flyet fra Oslo, og så var det bare å rusle videre uten verken passfremvisning eller fikling med covidsertifikat, innreiseskjema til Belgia eller noe som helst. Den mest nøye kontrollen vi opplevde var da vi gikk feil ut av flyplassen og endte i taxikø og ikke på togstasjonen, og ville inn igjen.
Vel fremme i Brussel sentrum tok gruppas offisielle sjefsølnerd over som reiseleder, også han uten at han ville være reiseleder. Noen svært få strakser senere satt vi derfor godt fornøyd på en utekafe med jålete håndverksøl i utallige glass, og kjente duften av et land som for lengst har godtatt mer eller mindre medisinsk cannabis i all offentlighet.
Brussel er et eget lite kapittel for seg. I deler av byen en byråkratisk metropol av glass, stål og betong, brede gater så digniteter og statsledere kan suse forbi i svarte biler med eskorte foran og bak. I andre deler av byen en masse smågater, brostein og skeive hus med rare kafeer og veggmalerier som hyller de kjente belgiske tegneseriene. Og midt oppi det hele et folkeliv som vitner om landets (alt for nære) mørke fortid som brutal kolonimakt, og en politisk pålagt tospråklighet som etterleves så der.
Dag to på vår reise brakte oss til bryggeriet Cantillon, beliggende i bydelen Anderlecht. Bryggeriet er verdenskjent blant ølnerds for lambic, en type surøl hvor ølet ikke tilsettes gjær, men i stedet kjøles ned i åpne kar slik at villgjær står for gjæringsprosessen. Bryggeribesøket ble komplett med både omvisning, mengde-prøving og innkjøp av noen flasker til hjemmebruk for de som var smarte nok til å ha med innsjekka bagasje.
Den tredje dagen på vår reise skulle ta oss til Gent. Litt varierende i formen grunnet surølinntaket dag to endte vi opp med å stavre oss av sted fra hotellet på ulike tidspunkt og med ulike planer. Da vi etter litt frem og tilbake møttes på stasjonen kom det for en dag at sjefsølnerd hadde blitt tvunget til å skifte t-skjorte, samt fått ransaket bagasjen sin, av fem ivrige politifolk med maskinpistol (påmontert lyddemper, sikkert av HMS-grunner) og det hele. Dagen var nemlig Belgias nasjonaldag, og da er man gjerne litt på tuppa tydeligvis. Bakgrunnen for politiets aksjon var at sjefsølnerden hadde på seg en t-skjorte hvor han frontet antifascisme, og det var altså ikke helt stuerent og kunne fremprovosere reaksjoner – ifølge de fem konstablene. Etter at trusler om bot var avlevert, bag ransaket og sveipet for sprengstoff, og t-skjorte skiftet, kunne han få rusle videre – med advarsel om at i Gent var det enda flere høyreekstreme han burde passe seg for. Demokratisk ånd i Belgia, der altså.
Togturen til Gent ble også en svett prøvelse, heldigvis av det korte slaget med bare 40 minutter reisevei. På samme tog var det nemlig også klemt inn rundt 400 speiderunger iført gule, røde og svarte t-skjorter, som også skulle til Gent for å feire nasjonaldag med en heller annen form for leir eller noe. Er det rart man drikker, spør jeg bare. Noe som også ble gjort, etter en kort trikketur og plassering av bagasje på hotellet.
Gent er en sjarmerende by med rundt en kvart million innbyggere og en historie tilbake til middelalderen, da den var en av Europas største byer takket være tekstilproduksjon før den industrielle revolusjonen. Som et knutepunkt for handelsfolk og andre reisende fikk byen også befestninger og kirkebygg som passet til byens rikdom og status, noe som i dag også medfører en høyst tilstedeværende turistnæring.
Like fullt hadde den svært turistrettede kafeen vi fant for en rolig velkomstøl det velklingende navnet Bier Centraal. Navnet var ikke misvisende, mens matmenyen var på tre sider med diverse standard greier, var ølmenyen på romslige 144 sider, inkludert en 16-siders indeks. Gode tider for ølsmaking, og magene våre ble svært fornøyd med at vi ikke kjørte på med mer surøl.
Etter hvert som ølglassene ble tømt, dukket det også opp andre Engafrelste som tilfeldigvis hadde lagt ferien til Gent i år. Det ble derfor et lite langbord med åtte-ni drømmere som satt og nøt øl og fantaserte om mirakler på kontinentet. At Koninklijke Atletiek Associatie Gent, altså denne fotballklubben Vålerenga skulle møte dagen etterpå, gjennom sosiale medier allerede hadde annonsert kamper og mulig motstandere i neste kvalifiseringsrunde, ga et håp om at hovmod står for fall. Samtidig kom nyheten om at Dønnum, nylig solgt til Standard Liège, var observert på spillerhotellet, noe som i god supporterånd måtte tolkes og analyseres utover alle evner.
Selve kampdagen opprant med litt trange badehetter, etter at festlighetene kvelden før hadde beveget seg videre til steder hvor man gjerne spilte både en og to Vålerenga-sanger over anlegget for de gjestene man hadde – som da i all hovedsak var oss. Like fullt var vi klare for nye eventyr etter litt eggbasert mat og en rolig øl hos våre venner på Bier Centraal.
Første stopp på programmet var å treffe noen av sjefsølnerdens venner, som nylig har startet et nytt bryggeri. Å møte disse i en rolig park en varm sommerdag for å prøve helt nye øl hørtes slettes ikke feil ut som kampopplading, så Uber’e ble booket og alt ordnet. Siden vi var fire reisende og Uber på grunn av pandemi kun kan ha tre passasjerer, delte vi oss opp i to puljer. Og slik oppdaget vi at det kun var en ensom Ubersjåfør på jobb i Gent denne torsdagens ettermiddagen da han kom kjørende tilbake for å hente de to i den siste pulja.
Vel fremme i parken ble vi sittende og skravle mens vi smakte på ulike øl, og generelt hadde det ganske behagelig. Pc-vesker og -sekker, inneholdende arbeidsverktøyet til kampen, hadde vi på norsk arrogant og naiv maner stablet litt ved siden av bordet hvor vi satt. Tilfeldigvis oppdaget reisebrevskribent (altså jeg) at min egen pc-veske manglet i det jeg reiste meg for å vanne noen busker i nærheten. Samtidig så jeg to mistenkelige unge menn som forsøkte å luske seg unna. Med hoing og rop og skyhøy puls ble de to stoppet – de løp snodig nok ikke sin vei. Takket være det kjente «hvor dum er dere»-blikket, ofte delt ut av betjeningen på Bohemen i sene timer, og trusler om både ordensmakt og håndgemeng, endte det hele opp med at en papirpose ble åpnet, og pc-veske levert tilbake. Hvorvidt det var småkjeltringer under opplæring vi møtte, eller om pandemien har ødelagt tjuvenes rutine skal være uvisst, men vi ble uansett akutt mer bevisste på hvor vi hadde tingene våre.
Vel fremme på stadionet, oppkalt etter byggefirmaet som bygde det, ble vi tildelt våre plasser og sluppet inn uten mer tjas og mas. Etter en rask opprigging var vi klare for å reisens høydepunkt – Vålerenga tilbake i Europa, nesten på dagen ti år etter sist gang. Og på dagen ti år etter at terroren ramma Oslo og Utøya – som gjorde at Vålerenga spilte med svarte sørgebånd.
Selve kampen er for lengst beskrevet andre steder, og det trengs neppe en gjenfortelling her. Jeg satt igjen med en følelse av å bli valsa over av et lag som strengt tatt ennå var på vei tilbake fra ferie, og som hadde flere knepp å gå på om vi hadde vært en tøffere motstander. Underveis i kampen fikk jeg ellers vite at Gents neste kamp var seriepremiere søndag mellom kampene mot Vålerenga, tilfeldigvis borte mot St. Truiden, et av få belgiske toppdivisjonslag som spiller på kunstgress, like tilfeldig som at vår siste kamp før kampen i Gent var borte mot naturgresslaget Haugesund. Den kampen tapte for øvrig Gent 2-1, og deres eneste mål ble skåret av forhenværende Stabækspiller Andreas Hanche-Olsen.
Uansett, drømmen om et langt europaeventyr hadde fått seg en knekk, og etter kamp ble det en rask retur til Gent sentrum (stadion ligger plassert en 20-minutters kjøretur utenfor bykjernen) for mat og natta. Før Jon Blund svingte innom rommet mitt, rakk jeg likevel å tenke at når markedsavdelinga til Vålerenga på klubbens nettsider har skrevet at «Vi i Vålerenga Fotball Elite er utrolig stolte over å være tilbake i Europa, og skal gi vårt beste i kampene mot belgiske Gent», da burde de virkelig satt inn spillerne som kopimottakere på den meldinga. For det var ikke deres beste som ble gitt på banen i kampen i Belgia, for å si det mildt.
Selve hjemreisen var først på kvelden dagen etter kamp, og vi valgte derfor å ta et tog tilbake til Brussel på formiddagen – denne gangen behagelig fri for speidere. Reiseleder, som altså ikke ville være reiseleder, bemerket hvor snodig det var å reise en så kort distanse og likevel føle at man beveger seg så markant fra Nord-Europa til Sør-Europa i væremåte og opplevelse.
For ølnerds var turen likevel ikke over, fra Brussel ble det tatt lokaltog ut til et annet verdenskjent lambic-bryggeri, nemlig 3 Fonteinens anlegg i sørvest-Brussel, hvor deres serveringssområde har fått det klingende navnet «lambik-O-droom». Noen fine surøl senere så var det på tide å reise til flyplass og hjem til Oslo. Igjen følte vi oss nesten snytt for kø og kaos på flyplassene, og høyt stressnivå uteble. Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, sånn rent bortsett fra selve kampen da..
