Rapport: Vålerenga – Stabæk 0-2 Eller: Pust med magan, folkens.

Jeg ser for meg overskriftene allerede. «Magiske Stabæk stoppet Vålerenga.» «Stabæk er et topplag.» «David slo Goliat.»

Jeg ser også for meg diverse nettforumer hvor folk klikker i vinkel og krever både den ene og den andres avgang, i nøyaktig samma stil som etter Gjøvik-fadesen. Allerede i pausa har jeg hørt om en raring som ville ha ut Langer, fordi han slapp inn ei straffe.

Jeg ser kjente fotballpersonligheter på Twitter fortelle at Stabæk vant fortjent. Og at de nok en gang mot forventning er et topplag, selv om de hittil ikke har møtt noen favoritter. Den lille klubben som får det til med små ressurser, selv om de er der de er fordi de var fullstendig bitt av stormannsgalskapen. De bygde et palass av en stadion og brakk ryggen på seg sjøl økonomisk mens de fablet om at Bruce Springsteen skulle innvie stadion før gruppespill i Champions League. En borteseier over Enga, så er de plutselig askeladden som nøysomt bygger stein for stein. Og teite Vålerenga som bare torsker igjen.

Det er ikke rart mediebransjen er i krise. Journalister og såkalte «eksperter» har kun én jobb i dag. Det er å hylle de som lykkes og pisse på de som mislykkes. De genierklærer en person eller et lag og forklarer inngående om hemmeligheten til hans suksess en uke, akkurat som at de har førstehånds kunnskap om dette. Neste uke er samme person/lag fullstendig ubrukelig. Etterpåklokskap har blitt et eget fag. Vi ser det med Deshorn Brown nå. Enga har insistert fra dag 1 på at han ikke er en direkte erstatter for Kjartansson. Hva leser vi? «Han er ingen Kjartansson». «VIF har ikke klart å erstatte Kjartansson».

Det virker som om alle har gullfisk-hukommelse. Samtidig som mediebransjen blør penger deler de ut over TUSEN årlige priser til seg selv. Det hele begynner å minne meg om fyllefest-scenene fra bunkeren i Der Untergang.

Så hva med oss som er dømt til å følge dette laget uke ut og uke inn, i snø, sludd, regn, pollen, gjørme, storm og Mosselukt?

Vi kan og må tillate oss å være noe mer nyanserte. 0-2 til tross, det Enga presterte i dag er langt, langt, langt bedre enn de to foregående kampene. For det første river vi Stabæk i fillebiter i starten av kampen. Det er selvsagt umulig å opprettholde et så heftig press hele veien, og intensiteten faller litt utover i omgangen. Og i motsetning til tidligere kamper presterer vi også periodevis bra etter pause. Desverre går det litt på presisjon, det går litt på marginer og litt på ferdigheter. Særlig avslutningsferdighetene til Deshorn Brown. Hadde vi hatt noen prosent mer marginer med oss hadde Enga hatt 2-0 etter fem minutter, og da hadde vi vunnet denne matchen. I stedet blir det litt frustrasjon, vi prøver hardt, kanskje for hardt. Men det er intiativ og vilje hele kampen, og faktisk en god dose disiplin, noe Stabæk ikke hadde – Luc Kassi et godt eksempel.

Jeg er fornøyd med at gutta viser intiativ, vilje og et ønske om å vinne. Det gjør dette lettere å svelge. Vi taper mot et lag som egentlig er ekstremt begrenset, og som spiller på det eneste de kan. Stabæk er et middelmådig norsk kontringslag som er stramt organiserte bakover, og som sender avgårde noen lynraske kontringsspillere for å prøve å rappe en scoring eller to. De spiller til tider antifotball, og prøver å jukse seg til straffespark mens de fekter med arma og takker Gud for både det ene og det andre. Personlig mener jeg at dersom du takker Gud når du scorer, så må du også skylde på Gud når du bommer. Ja, de forsvarer seg bra, men vi møter et lag med utrolig mye selvtillit og masse tur og flyt. Jeg er absolutt ikke med på at Enga gikk i noen felle. Med litt tur hadde vi putta 3-4 mål.

Det er definitivt mye som må rettes på framover, men med litt mer flyt og marginer i denne kampen hadde vi vunnet. Og da hadde pipa til hylekoret hatt en helt annen lyd nå.

Pust med magan, folkens. Dette var et klart steg i riktig retning. Neste match er jo mot Tromsø, og de har ikke keeper!

Facebook

Twitter