Vålerenga – Bodø/Glimt 1-3: Hvorfor spiller ikke vi sånn?

Fryktelig banalt spørsmål egentlig, men 1-3 er smigrende for oss. Det kunne vært 0-5 eller 0-6. Ok vi skaper noen sjanser, men det føles så tilfeldig når vi gjør det. Det er ikke tilfeldig når de gjør det.

Dette er – såvidt jeg forstår – to lag som skal ha ganske lik spillestil. Vi skal jo se sånn ut, med raskt angrepsspill, involvere kanter, komme til innlegg eller slå 45 ut og få en avslutning – i høyt tempo i en slags 4-3-3 variant.

Når Glimt vinner ballen så raser de i angrep, og det virker som alle vet hvor de andre er til enhver tid. Pasningene går lynraskt fram til en kjapp avslutning. Vi vet jo litt om hvordan de trener, at de trener på å løpe i faste mønstre og at de bruker stoppeklokke hvor man da skal komme til avslutning innen så-så mange sekunder. Defensivt fremstår de også som ganske økonomiske i bevegelser osv, men når de vinner ballen så eksploderer det med energi.

Når vi vinner ballen så virker det litt tilfeldig hvem som løper og hvor. Vi skal titte opp og orientere oss, det går litt tregt, og noen løper hit og dit, også er det tilfeldig hvor ballen havner. Ofte utenfor en eller annen linje. Eller så kjører vi oss fast og ender med tversover-pasninger også bare står vi og triller ball mens vi prøver å skape overtall på kantene.

Jeg bare klarer ikke tro at Kjetil Knutsen vet noe ingen andre i hele verden gjør. På en simpel fyr som meg så virker det som en ganske enkel måte å spille fotball på. Det er ikke Guardiola-ball det her. Det er antagelig også derfor det lykkes med spillere som ofte flopper andre steder. Det er bare om å gjøre å finne de rette folkene og plassere dem i en rolle hvor de kan utnytte styrkene sine, og føle seg trygge. Og terpe masse.

Samtidig fremstår laget som en langt mer sammensveisa gjeng. Når de satte 1-0 så var det såvidt de jublet en gang, de bare klappa hverandre på skuldra og gikk tilbake. De visste de hadde vunnet. Selvtillit og tro på egne ferdigheter.

Trøsten får være at ingen andre i Norge er i nærheten av dem heller. Så de har kanskje noe secret torskesauce oppi der som vi andre ikke har.

Østblokka

Jeg må også gi litt honnør til Østblokka, som leverer så til de grader med galgenhumor og trøkk som gjør at selv om vi blir utspilt så reiser de fleste hjem med en positiv følelse. Også fikk vi scoring av Jones på slutten, det var utrolig gøy.

Selv om resultater uteblir er det utrolig gøy å se hvordan Østblokka og miljøet har utviklet seg. Unge krefter kommer til, det skjer masse på tifofronten, det er stickers, fanziner og podcaster og mye kreativitet. Som en av de som har vært med en stund, gjennom år etter år med relativt laber interesse og uteblivende resultater er dette balsam for sjela, å kjenne at miljøet fornyes etter mange år med stagnasjon. På enkelte måter føles det bedre nå enn kanskje noensinne – godt hjulpet av at vi begynner å få «bodd inn» den nye stadion – vårt eget sted.

Så får vi håpe at det fortsetter, og at vi har en ny, kommende generasjon som har skjønt at lokal fotball på stadion er mye, mye fetere enn å sitte hjemme og se på PSG på TV.

BB: Petter Strand