Vålerenga – Brann 3-2: En vi kommer til å huske lenge

Etter denne kampen tok jeg et par beger på Øst, og ble stående og gruble på når sist vi så noe slikt. En sånn følelse tror jeg ikke det er mulig å ha dersom man holder med et lag som vinner mye over tid. For det første er det kun den andre hjemmeseieren i år, og for det andre er det år og dag siden vi klarte å snu 0-2.

Det er nesten så man begynner å mimre tilbake til den gangen vi slo Brann 3-0 på Bislett i 97 eller Diallo-derbyet i 1999. Eliteseriens klart beste spiss når han ville rævkjørte oss fullstendig på Bislett i 1998. I 1999 leide de han ut til oss, og han senka den og jubla foran Kanarifansen. I dag pissa vi på begge på samme dag.

Fæl start

Men det blir en grusom start på kampen da Brann går ut ekstremt høyt og pusher, og får en tidlig 2-0 ledelse etter at de får score mens en spiller står to meter i offside midt foran keeperen vår. Rett etter det glipper vi igjen. Vi ser rett og slett ikke ut.

Med fire tidligere Vålerenga-spillere i Brann-ellveren var det plenty med muligheter for mange Vålerenga-fans til å utøve favoritthobbyen sin «Vi skulle aldri solgt han, alle kan se han er så god». Mange ser ut til å tro at vi solgte Bård Finne rett til Brann, ikke at han dro til Danmark for å ca doble lønna si med kunstnerskatt. Finne var en fin spiller han, men først og fremst husker jeg han som en soft spiller som var inn og ut av laget fordi han presterte ujevnt. Kjempegod på sitt beste, usynlig ofte. I Brann er han spiss, og han trives åpenbart hjemme i Bergen.

Da synes jeg det er tristere å se Ullern-gutten Felix Horn Myhre, som dro fra VIF fordi han nektet å spille back. Han hadde ikke kunnet ta plassen til Bjørdal eller Strand, dog. For ja, vi signa altså en kanon midtbanespiller fra Brann. Mon tro om de sto og messa om han etter kampen.

Jeg registrerte også at Niklas Castro fra Manglerud løp langs hele Østblokka med et svært glis og så opp på oss etter 2-0. Er det en ting jeg er lei av så er det forsmådde Oslo-spillere som skal tøffe seg foran tribunen vår. Ingen i VIF har noensinne sagt noe kjipt om Niklas Castro. Så spørs det om han gliste så mye etter kampen, for 2-0 er en farlig ledelse..

Opphentingen

Mens jeg sto og så for meg en totalkollaps og fadese, var det andre som ikke ga opp. Det gjelder sanglokomitivet på Østblokka og – spillerne. Det skjer noe etter 2-0 hvor presset fra Brann begynner å avta. Vi spiller oss inn i det, og gutta krummer virkelig nakken og kjemper. Vi ser fortsatt fryktelig sårbare ut bakover, men så scorer Jatta et vidunderlig mål på corner. Den gutten har tatt mange steg, for den headingen er helt fantastisk – Han får faktisk til akkurat det han prøver på. Da får gutta trua på det, og med litt flaks kunne vi hatt 2-2 inn til pause.

Hva som blir sagt i pausa der aner jeg ikke, men når gutta kommer ut på banen igjen har det skjedd noe. De går hard ut og kjemper for hver ball, og hever seg mer og mer utover i omgangen. Brann er fortsatt skumle på overganger og kunne fort scoret, men vi er det klart førende laget spesielt anført av Ofkir og Bjørdal som kjemper som ville dyr. Plutselig vinner vi omtrent alle 50-50 dueller, og vi trykker på. Vi skaper ikke mange digre sjanser, men det føles veldig fortjent da Ofkir header inn 2-2.

Og når 3-2 kommer så går bare alle bananas. Denne fortjente vi alle sammen fra spillere til frivillige til fans til trenere, og ikke minst Jan Frode Nornes. Jeg unner virkelig han den seieren dersom det viser seg at han ikke fortsetter. Den er antagelig da opptil Geir Bakke, som i skrivende stund vel er på jobb nede på Valle. Mens bøfla virker å ha helt granatsjokk der oppe. haha!

BB: Mohamed Ofkir

Gjenopplev målene her: