Vi er i dritten, folkens. I dag tok jeg sorgene på forskudd, egentlig. Jeg hadde ingen forventninger til at dette skulle gå bra. Jeg var en sur gretten gubbejævel hele veien ned, og jeg var en sur gretten gubbejævel på vei hjem. Det er liksom lettere sånn. Legge lista så lavt som mulig, så er alt bonus. Det var motsatt taktikk enn da jeg valgte å være optimist før forrige kamp, og måtte isolere meg på hjemmekontor hele mandagen fordi jeg var så langt ned i kjelleren.
Igjen da, så starter vi jo nølende. Sarp har en kjempesjans før minuttet er gått, og ballen ligger i nettet etter seks minutter. Det er som at man har granatsjokk FØR krigen begynner. Og Sarp maler på, og scorer lett. Seks minutter inn. Ilic utligner på det som fra mitt ståsted ca bak dødlinja langt ute på plattenget på bortetribunen så ut som rein skjær vilje, men det nytter jo ikke når de spiller oss ut gang på gang. 3-1 til pause.
I 2. omgang er det omtrent ingenting som er forandret. Sarpsborg kunne scoret flere mål de, inntil vi får en redusering på corner og setter inn en slags sluttspurt. Jeg sto faktisk og lurte på om det kunne være lurt å sette Bitri innpå i angrep, og jaggu skjedde det ikke. Bare sett på en kaospilot og pump ballene inn. Problemet er at vi burde kanskje gjort det før. Byttet kom på overtid, og det så ut til å funke.
Bitri kunne sikra seg legendestatus med det saksesparket på slutten der, men en liten sluttspurt til tross: Dette var ikke mye til bortekamp. I morgen kommer Sandefjord til å vinne over Aalesund, og da er vi på direkte nedrykk før vi møter Stabæk hjemme neste gang. Der vil mye avgjøres, og vi MÅ ha tre poeng. Det som gjør det mørkere er at LSK har Sandefjord i siste, og allerede nå står ledende supportere frem og forlanger at spillerne legger seg i siste runde. Jeg tror ærlig talt ikke dette går.
Hele Norge ønsker å se dette nedrykket. Hele Norge ønsker å ydmyke oss. Han Sæter på Rosenborg står og sier i media at han ikke trenger å trene før han møter Vålerenga fordi det er så lett. Også scorer han fra 35 meter. Sarpsborg-trenern står og sier at de skal spille med høyt tempo og kjøre på oss. Alle vil ha oss ned, og jeg tror de får det som de vil. Taper vi neste, så må vi vinne på Hamar bare for å sette opp den situasjonen hvor bøfla kan sende oss ned. Vi MÅ slå Stabæk. Og vi MÅ slå HamKam.
Og media maler på. Nå ringer de alt og alle som har vært med på en Vålerenga-krise. Tom Nordlie snakker ut om den tøffe tida i TV2, alle skriver om Vålerenga. I VG kan Magnus Riisnæs fortelle at han får meldinger fra folk når Vålerenga taper. Dette etter at Jacob Dicko Eng, som har hatt en grusom sesong med formsvikt, sjikane og kronet med korsbåndsskade, forteller om det samme.
La det være sagt: Sender du spillerne meldinger og slenger dritt, så er du medskyldig i situasjonen laget er i. Du fortjener JULING. Riisnæs er 19 år og lever ut drømmen – som er å spille for Vålerenga, slik faren hans gjorde. Hva mer forlanger du av en 19-åring?
Folk må faenmeg ta seg sammen. Det er oss mot alle, hvis du ikke har skjønt det enda så må du trykke det inn i den tjukke skallen din. Vi holder ikke på som oppe på Romerike hvor de gikk til fysisk angrep på egne spillere etter nedrykket. Vi backer gutta. Også kan det sikkert komme noen meldinger etter matchen, men da gjør du som i Sarpsborg i dag. Du tar det med trener og kaptein i en streit og ærlig dialog. Du sitter ikke hjemme og sender DM’er til 19-åringer som prøver å leve ut drømmen om å spille i Vålerenga. Vi har ikke plass til folk som er kreft blant oss.
Nå er det must win på løpende bånd fremover, mens mediepresset øker. Da er det minste vi kan gjøre å ikke øke det presset enda mer.
BB: Andrej Ilic
