I 2004, så var Vålerenga millimetre fra å bryte hegemoniet til Rosenborg, men ble slått på målstreken – like på poeng OG målforskjell, men med færre scorede mål. Der og da var jeg overbevist om at vi aldri kom til å vinne serien, og at livet som VIF-fan kom til å være lidelse hele veien. Derfor var det så utrolig når vi klarte det året etter. Men:
Motstander den siste kvelden på et fullstappet Ullevaal hvor alle sto og hoppet opp og ned, det var Stabæk. Vålerenga vant 3-0, og Stabæk rykka ned. Men når Rosenborg scoret det siste målet i 89. minutt, flyttet gullmedaljene fra Oslo til Trondheim.
Det du kanskje ikke visste, var at når RBK scoret det siste målet, så jublet Stabæks ledere på tribunen. Jeg husker dette godt, for det ble nevnt i en mediesak i ettertid. Vel vitende om at de åkte ut og skulle ned, stående på naboklubben sin fullsatte stadion med 23.500 sjokkerte mennesker, så reiste de seg opp og jublet mot oss. De fant glede i at Rosenborg fortsatte dominansen, og at nesten alle de fremmøtte på stadion sammen med dem var lei seg. Ikke bare Stabæks supportere jublet, også lederne jublet.
Det sier noe.
Andre ting som sier noe, er vanen spillere på motstanderlag har fått i å juble opp mot Østblokka hver gang de scorer på oss. Om spillere på mostanderlag som håner oss både før og etter kamper. Om trenere som er ute i media og fyrer opp spillere sine ekstra. Publikumet dems mobiliserer. Bortekampen mot Vålerenga i hovedstaden er alltid merket ut i kalderen, og like så når vi reiser til dem.
Dette er en konkurransesituasjon og ikke en barnehage hvor alle skal holde henda, og på grunn av vår standing og fordi vi er fra Oslo, så vil alle klå oss. Dette må klubben og spillerne ta inn over seg. Alle spillere som begynner i Vålerenga må læres at når du skal ut og spille kamp, så vil alle i hele landet at du taper. Hele Norge står og heier på Stabæk på søndag. Forenet i alt fra komplekser, redsel og jantelov til raseri mot distriktspolitkk, sykehusstrid og andre ting «sentralmakta i Oslo» får skylda for.
Og media fråster, med nye saker hver eneste dag hvor bitre folk i utkant-Norge får kose seg med rapporter fra Valle. VG livestreamet treninga denne uka. Strandberg må stå og forsvare hvorfor han er på landslaget. Jokke må forklare gang på gang hva han tror har gått galt. Bakke må forklare hvorfor poengutellinga er dårligere enn under Fagermo. Mens fokus er på uvettig pengebruk, og siste variant jeg så: At vi nå setter sammen et prestisjelag av nye ansatte i klubben. Noen vil kanskje kalle det å ansette dyktige folk med bransjeerfaring, men dette er jo Vålerenga så alt må fremstilles som vi har grandiose planer.
Alex Ferguson lærte spillerne sine at alle hater dem og vil klå dem, og de responderte deretter. De bestemte seg for at i stedet for at motstanderne får påføre oss smerte, så skal vi påføre DEM smerte. De ser bitre ut nå? Bare vent til vi tar trippelen og pisser på dem alle. Fuck dere, vi er best. Og hvem bryr seg om de andre? KLUBBEN og FAMILIEN er det som gjelder. Bayern Munchen er samme. Mia San Mia. De liker gjerne å ydmyke svakere lag. Åja leder vi 4-0 til pause? Vi scorer 4 til i 2. omgang, så skal vi se hvordan dere liker det.
Skal du spille i Vålerenga, så må du ha den fandenivoldskheten. Du må ønske å gå ut på banen og straffe motstanderne, i stedet for å la de ydmyke deg. For det hungrer de etter, uansett om de spiller på Rosenborg eller Åsane.
Og familien jeg nevnte, den er med. Vi starter allerede kl 10 på lørdag på Valle, med å peppe gutta på trening. Ta med et smil og godt humør. Dersom media kommer og kjører en mikrofon i trynet på deg, smil og si «Selvsagt vinner vi i morra – og i dag!». For kl 13 er det damene som skal knuse Stabæk og cashe inn et nytt seriegull.
Spillerne skal vite at vi har ryggen deres. Uansett.
