Thomas Underhaug med hva som har skjedd og gått galt siden hundreårsjubileet.
Prolog
Etter Martin Andresen sitt forsøk på å skape et fyrtårn i norsk fotball med Vålerenga (som i og for seg
fortjener en egen beretning) tar Kjetil Rekdal over VIF i 2013. Uten penger og nesten på egen hånd
lander han en 11. plass i sin første sesong tilbake som trener etter han selv ga seg i 2005. De
kommende sesongene tar klubben steg, og poengfangsten øker både i 2014 og 2015. I denne
perioden spiller Vålerenga stort sett en klassisk 4-2-3-1 som svært mange andre lag i både Norge og
Europa. Laget henger godt sammen, og Reka plukker typiske rollespillere til sin stall. Han møter
motstanderen med en ny plan for hver kamp, pragmatisk som han er.
På keeperplassen dukker det opp noen nye fjes, men kvaliteten er høy og sikrer VIF poeng og
trygghet bak.
Stengel, Grindheim, Heltne Nilsen og etter hvert Sander Berge ligger som de to dype og disse to
utfyller hverandre godt ved at en beskytter egen bakre firer (6’er) og den andre (8’er) er mer
offensivt anlagt med dype løp og samspill med de 4 foran.
Offensivt hadde Vålerenga mange stringer å spille på, ofte med 2 playmakere på banen samtidig
(Fredheim Holm og Zahid), uforutsigbare spillere som Braaten og Lindkvist samt en Deshorn Brown
som gjorde sakene sine bra. Spesielt var Brown og dels Lindkvist med sin fart viktig fordi Vålerenga
var en trussel når de lå lavt, og med intelligente spillere på banen kunne Vålerenga angripe på flere
måter. 2015 nærmer Vålerenga seg de beste, men mørke skyer truer økonomien og klubben:
https://www.aftenposten.no/sport/fotball/i/0nvqqJ/fem-vif-ansatte-sa-opp-loenna-utsatt-de-
sluttet-fordi-de-fikk-ny-jobb
— Vi har i en lang periode vært i en tøff økonomisk situasjon. På noen år har vi gått fra en
omsetning på over 100 millioner kroner til 60-65 millioner i årets budsjett, sier Baardseng til VG.
Til tross for en skuffende 2016-sesong og ingen cupfinaler ser jeg tilbake på denne perioden med
beundring på hva Reka fikk til som både trener, manager og sportsdirektør i ett sammen med
trenerapparatet for øvrig. Reka& Co snappet Ørn Kjartansson foran Brann med en rask telefon til
Trøim, dyrket frem G. Zahid som en skikkelig toppspiller og utviklet talentet til Sander Berge.
Respektable resultater år etter år med anstrengt økonomi er det vanskelig å være kritisk til – i det
som på mange måter er en ventetid til det helt store skal skje – VIF skal hjem til eget hjem! Hvem
hadde trodd det – helt ærlig?
Del 1 – Ronny Deila
2017
Deila tar over en stall som holder et kurant Eliteserienivå, og forventningene i klubben stiger markant
med Deilas inntog samt ferdigstillelse av egen hjemmebane på Valle. Deilas offensive tilnærming til
fotball og evne til å utvikle unge spillere burde passet som hånd i hanske for klubben. Deila-fotball
betyr fotball hvor laget skal spille ut motstanderen, en trener type som er motiverende og som
jobber godt med de unge. Treningene til Deila kontra forgjengeren er preget av mer spill, høyere
intensitet og et voldsomt fokus på tempo. Det spilles over evne, og når spiller sitter er det vanskelig å
forsvare seg.
Det begynner middels med en vårsesong under pari (og så vidt seier på straffekonkurranse mot
Kråkerøy (!) og laget ligger et stykke ned på tabellen når klubben sier farvel til Ullevaal Stadion.
Endelig skal VIF hjem til Valle, og forutsetningene er lagt for at Vålerenga kan bygge en klubb som
kan utfordre de beste i Norge.
Allikevel snubler laget to ganger; først i åpningskampen på Intility mot Sarpsborg – dernest i semi-finalen mot samme lag en uke etterpå. Høsten 2017 er rotete, storseiere mot nederlagsdømte Viking og Aafk – tap og seier om hverandre i resten.
Derimot har Vålerenga hentet en av de beste spillerne som noen gang har kledd seg i den blå trøya, nemlig Chidera Ejuke.
Enkeltspillere som holder såpass høyt nivå over er sjelden kost, og kan gjøre store utslag i resultatene
til klubber. På overgangsfronten er det høy aktivitet både før, under og etter sesongen – og igjen
vises det hva en ny trener med nye tanker gjør i en klubb uten god sportslig styring.
Store transaksjonskostnader i form av spillere inn/ut, et lag som skal sette seg under ny trener samtidig
som VIF skal være en utviklingsklubb hvor spillere skal utvikle seg og selges med gevinst. Dette
kombinert med sportslig suksess er tilnærmet utopi, uansett hvor gode supporterne er på tribunen.
2018
2018 begynner med ny formasjon og nytt mannskap; 4-2-3-1 er byttet ut med 4-3-3. Kun Tollås
Nation spiller jevnlig på samme posisjon som i fjoråret, og laget sliter med å tilpasse seg nytt system.
Det rulleres voldsomt på midtbanen, og Deila sliter med å sette opp et lag som har et trygt
fundament og som samtidig skaper sjanser. Både Lekven, Ibrahim, Abu, Fredheim Holm, Horn Myhre,
og Fridjonsson flyttes mye rundt og det er åpenbart at Deila er i villrede.
Deila legger en periode tilbake til 4-2-3-1, før det veksles ut sesongen. Det offensive spillet sitter overhodet ikke, og er
avhengige av enkeltprestasjoner. Unge og spennende spillere som Horn Myhre, Grødem og Dønnum
kastes innpå litt her og der uten noen form for mulighet til å spille seg gode over tid. Overgangene til
Israelsson og Sam Johnson må det setter spørsmålstegn ved; førstnevnte ved kvaliteten, sistnevnte
som en åpenbar bakromsspiller. Og nettopp dette var jo ikke slik VIF ønsket å fremstå, en spiss her
som kunne vært feilvendt og/eller spilt som en falsk 9er ville gjort VIF mye mer uforutsigbare.
Bakover på banen fungerer det nokså bra, Carvalho var en kort tid en publikumsfavoritt – men her
ble det mye styr og fyren så vi aldri igjen. Skikkelig frustrerende sesong tross to enormt deilige
derbyseiere.
Fra årsmøtet mars 2019 refereres følgende:
«Økonomisk viste 2018 seg å bli tøft. Det konsoliderte budsjettet for 2018 ble vedtatt med en
forutsetning om tilskudd på 16 millioner kroner fra eier. Budsjettforutsetningene både på
markedsssiden og publikumssiden viste seg å være for optimistiske, og dette ble ikke i særlig grad
kompensert gjennom spillersalg. Det ble tidlig i året satt i gang kostnadsreduserende tiltak. Disse har
i rimelig grad virket, imidlertid har effekten til en viss grad blitt nullet ut av investeringer i spillere som
Israelsson, Abu og Carvalho»
Legger man til Sam Johnson i denne miksen så virker overgangsstrategien svært uklar, året etter var
kun Abu en jevnlig startet som også ga seg etter sesongen. Riktignok leverte Abu godt for Vålerenga,
men det var mer på tross av enn på grunn av hvordan laget fremsto.
«Vålerenga Fotball Elite skal være en utviklingsklubb som unge spillere velger, og vi skal ha en
profesjonell og faglig solid tilnærming til det vi gjør» står det også i rapporten fra 2018 – men hva
betyr egentlig dette? Hvem stod for den faglige tilnærmingen i valg av spillerkjøp og det å spille inn
yngre spillere? Ingen i styret har kompetanse hva angår Sport slik jeg ser det. Jeg antar her at det er
Deila som opptrer som både trener og sportsdirektør, og det tydeliggjør seg inn i 2019-sesongen.
Verdt å merke seg er også følgende notat fra 2018-årsmøtet:
«Enkelte har trukket fram at en økt medlemsmasse innebærer en risiko for driften av klubben,
gjennom økt støy, gjennom vingling mellom ulike strategiske retninger og i ytterste konsekvens økt
risiko for at en gruppe kan kuppe klubbens demokratiske organer». Skulle tro noen satt med
krystallkule.
2019
Gjennomsnittsalderen tar seg opp da Vålerenga skal ha mer etablerte typer og mer muskler inn i
laget. Lædre Bjørdal, Shala, Azemi, Vega, Juarez, og Vilhjalmsson signeres og vipps er 4 nye spillere
inne i 1. elleveren. Og med er også hele stallen byttet ut på tre år. Alle sammen! Deila har fått satt
sitt preg på både lag og spillestil, og det meldes ofte om gode treningsuker.
Deila er tilbake til 4-2-3-1, denne gangen med en tanksenter i Vilhjalmsson på topp. Bak han lurer
Shala, Ejuke og Finne – alle i posisjoner de i ikke helt finner seg til rette i. Når Ejuke flyttes ut på kant
og Dønnum spiller på motsatt side begynner det å sitte nokså bra relasjonelt imellom defensiv og
offensiv midtbane. Vålerenga tar sommerferie med en variabel vårsesong med stor seiere mot hhv.
FK Haugesund, Tromsø, Ranheim og Bodø/Glimt, men med stortap mot Molde; LSK og RBK samt cup-
exit mot Bærum.
Den tredje sesongen til Deila er den med de høyeste toppene og den beste fotballen VIF har spilt på
mange år, men ender også opp som hans svakeste. Etter sommerferien vinner Vålerenga én gang på
16 forsøk. Det er nesten ikke til å tro hvor svakt laget presterer, men jeg skal gi det et hint på hva
som har gått galt: Mercato. Mayron George, Pierre Kanstrup hentes i løpet av sesongen – og hjelpe
meg hvor dårlig det fungerer. «Profesjonell og faglig tilnærming i det vi gjør» stod det i vinterens
rapport. Hvem i all verden er det som tar disse valgene? Ikke bare er de ute av form, men ingen av de
passer inn slik Vålerenga ønsker å fremstå. En hurtig stopper ved siden av Näsberg/Nakkim/Lædre
Bjørdal var sårt tiltrengt. Det eneste Mayron George leverte på var draktnummeret han hadde på
ryggen (9) Ei heller Camara, Juarez og Vega løftet VIF i riktig retning.
Derimot var det gledelig å se at unge og fremadstormende lokale gutter ble utviklet og gitt sjansen.
Klaesson, Borch, Näsberg og Horn Myhre spiller en del minutter – og dette fortjener både klubben
(ansatte og styret) samt trener skryt for. Fra årsrapporten for sesongen 2019:
«Vi ser at mange unge spillere velger Vålerenga Fotball Elite. Dette er svært gledelig. Vi oppnådde
fem stjerner i Norsk toppfotballs akademiklassifisering, og med dette er vi eneste norske klubb med
toppscore. » Se bare her på spillerstallen til Vålerenga 2:
Derimot er spillerkjøpene under enhver kritikk, noe både trener, sportslig leder J. Ingebrigtsen,
administrasjonen for øvrig/Trøim må ta kritikk på, og dessverre vil tiden fremover vise at dette er
klubbens akilleshæl. Store beløp brukes på spillere som ikke slår til, er for kort i klubben og/eller ikke
passer inn – samtidig som gode talenter forsvinner og gjør seg gjeldende i andre klubber; N. Castro,
C. Zafeiris, M. Grødem, B. Njie, L. Cornic, S. Opsahl og V. Boniface er alle spillere som ble valgt bort
underveis. Alle disse kunne selvsagt ikke bli spilt inn samtidig – men mange som fikk sjansen i stedet
må man kunne si var feilvurderinger. Kall det gjerne etterpåklokskap, men det vitner uansett om
systematisk feilprioriteringer. Deila er inne på noe av det i et intervju med Nettavisen rett før han gir
seg:
– De spillerne som lykkes andre steder, har vanskeligheter med å lykkes her grunnet forventningene
og som er her. Det er en sannhet, dette har skjedd med Vålerenga i 20 år. Det at vi gjør det så mye
verre enn det som har blitt gjort før, det er ikke sant. Men det sier litt om utfordringene rundt
spillerlogistikken.
Etter 3 sesonger velger klubben å tilby Deila ny kontrakt, som signeres – men kort tid etterpå takker
han ja til tilbud fra USA. Perioden til Deila er vanskelig å vurdere konkret, men Vålerenga har tross
sportslige ambisjoner og investeringer ikke klart å ta steget opp i toppen av norsk fotball. Det er
faktisk ikke godt nok. Og mange unge spillere med åpenbart talent blir valgt bort samtidig som dyre
spillere inn mange ganger ikke leverer hverken i kvalitet eller bidrar over tid.
Som alltid – ny sesong og nye muligheter, denne gang med en rigid 4-3-3 trener med svært klare
tanker om hvem som skal løpe hvor, hvordan fotball skal spilles og det på ekte Vålerengelsk.
En opptur er i sikte.
^ beskrive Enga er som å beskrive en sykdom med spredning. For ståa er at klubben har gjennom siste år hatt de mest etterspurte og anerkjente trenere. Og som eneste eliteserielag i landets hovedstad, så har de har hatt endeløst talentmarked
Og resultatet er nedrykk til Obos. Det negative er at det er jævla ydmykende. Det gunstige er at nå kan en gjøre storrengjøring. Det er spillere som ikke vil spille i divisjonen under. Det bør respekteres. Selv om en mister som en virkelig ønsker med videre. Men det gir også en grunn til å avskilte med spillere som ikke har fremtid. Går en over stallen idag, så er det omtrent gjennomsyret av daukjøtt, med noen hederlige unntak. Siden klubben ikke er kjent for å være rasshøl, så vil en ønske spillere som går lykke til videre. Så vil en stå igjen med også overflødig daukjøtt. Hvilket prestisje lå egentlig bak signaturene av Bitri og Kreuzriegler. En seriøs klubb skal selvfølgelig oppfylle kontraktsforpliktelser. Men det betyr ikke nødvendigvis å ha de på a-laget
Tilbaketråd Gjesteskribent: Reboot Vålerenga – Aperopet