Thomas Underhaug med hva som har skjedd og gått galt siden hundreårsjubileet
2020
2020-sesongen vil alltid være C-19 sesongen hvor sesongen begynte først i juni, og fansen ikke fikk se laget på tribunen ta 3. plass i Eliteserien. 13 spillere forsvant ut av laget før sesongstart enten på lån eller ved salg, og ytterligere 6 spillere forlot klubben inn i høstsesongen. 19 spillere ut totalt, til tross for en del likhet i måten å spille fotball på. Kun 4 spillere kom inn, Oldrup Jensen, Benjamin Stokke, Vidar Örn Kjartansson og Henrik Bjørdal.
En god pre-season ble fulgt opp av en middels sesongstart. Sommeren begynte laget å spille riktig bra fotball, og spesielt høsten var Vålerenga gode. 11 kamper på rad uten tap, og laget var både godt sammensatt både med tanke på alder og med spillere i rett posisjon. Bjørdal kommer godt til rette i som 8`er, Lekven styrer som sentral midtbane, Shala viser oppofrende spillestil og bidrar med målpoeng – og fremover lager Dønnum, Kjartansson og Sahraoui vanskeligheter for motstanderen. Også bakover er det kontinuitet igjennom HELE sesongen, hvor VIF viser seg som et svært godt hjemmelag uten tap (!) samt nest best i ligaen hva angår innslupne mål kun slått med ett fattig mål av Bodo/Glimt. Nokså vanskelig å tro på i dag, men allikevel sant. Vålerenga virker både påskrudd i kampene, ærgjerrige i måten de fremstår på, klarer å variere presshøyden intrakamp og får resultater mot lag på øvre, midt på og nedre halvdel.
Opprydningen til Vålerenga fra Deila til Fagermo har gått svært bra, og det kan synes som overgangsstrategien her handler om å finne rett spiller til systemet. Oldrup hentes inn som arvtager til Lekven som er på vei ut og Bjørdal erverves som indreløper med pondus og gjennombruddskraft. B. Stokke blir derimot ingen suksess, imens Örn Kjartansson med 9 mål på 13 kamper gjør sakene svært godt i et Vålerenga i medvind. Rent økonomisk er Vålerenga helt på stålet når sommeren nærmer seg, men reddes inn av videresalgsprosenter for S. Berge og C. Ejuke, et godt håndverk av administrasjonen som er under kraftig press. Sammen med salget av Fridjonsson ender Vålerenga på et solid økonimisk pluss i spillerlogistikken – og årsresultatet ender også i pluss. 55 poeng er det meste Vålerenga har tatt i Eliteserien siden 2010-sesongen til M. Andresen med hans torpedo-fotball. Langt over godkjent første sesong for Fagermo, og klubben treffer også økonomisk og administrativt godt i en tøff periode.
2021
To år tilbake – våren 2019 – hadde altså Vålerenga byttet ut alt og alle fra både første 11’er og troppen for øvrig. 24 mnd. senere, våren 2021 har Vålerenga igjen et helt nytt lag på plass. Kun Tollås Nation spiller i samme posisjon og Näsberg er flyttet inn i fra back, alle andre posisjoner er byttet ut. Vålerenga styrker laget med A. Layouni, T. Christensen og H. Udahl, hvorav de to førstnevnte er spillere som på papiret skal inn og styrke laget. Ut går Lædre Bjørdal, Vilhjalmsson, Lekven og Shala – 4 spillere som virkelig var en del av ryggraden til 2020-sesongens bravur, og da kan det fort bli vanskelig å gjenskape suksessen fra fjoråret.
Og de nyankomne viser seg å ha tilpasningsproblemer av flere grunner. Layouni forsøkes både på venstre og høyre kant, hvor han selv går ut og sier at han absolutt ikke er en «innoverkant» og at det var derfor han ikke lykkes i sitt opphold i Egypt. T. Christensen spiller sentral midtbane, indreløper, og ving – og får aldri kontinuitet og trygghet i én rolle – som er svært viktig for en ung og ambisiøs spiller. Udahl hentes som back-up for Ö. Kjartansson, noe som er underlig da han ikke tilfører laget noe annet enn Ö. Kjartansson som han er back-up for. En annen type spiller med ekstremkompetanse i det oppbyggende spillet – evt. å kunne true bakrom – ville gjort VIF mye mer uforutsigbare, og nettopp dette er betegnende for 2021-sesongen. VIF triller og triller, skaper mindre sjanser og skårer mindre mål enn før. Offensive spillere flyttes rundt i mange posisjoner, og til tross for at Vålerenga på papiret har et slagkraftig og offensivt lag på papiret er det dårlig flyt i angrepsspillet. Dette går spesielt ut over de yngre store talentene Vålerenga har til disposisjon; Dønnum, Holm, Sahraoui, Christensen og etter hvert Jatta spiller kun av og til opp imot sitt toppnivå, og samhandlingen sitter overhodet ikke. Dette er spillere med en markedsverdi på 200 MNOK pr. desember 2023, og det er skikkelig frustrerende at ikke Vålerenga klarer å prestere bedre med slike talenter i laget – spesielt med den oppløftende 2020-sesongen året før.
Sommerens overganger med N. Thomsen, A. Mörfeldt og L. Zuta styrker videre ikke laget nevneverdig, og verdt å merke seg er overgangene til H. Myhre og S. Opsahl til hhv. Brann og Tromsø for kr. 0 og 3 MNOK. At Klaesson og Dønnum går ut av klubben for rundt 50 MNOK er godt jobben av de involverte, men pengebruken på hhv. Mörfeldt og Thomsen når man gir vekk Opsahl og Myhre er definitivt kritikkverdig.
Høsten tar seg noe opp, og til tross for at Vålerenga er nære topp 4 tar laget 7. plassen som på mange måter er synonymt med klubben i nyere tid. Som et apropos er det selvsagt dette året uten tilskuere at Vålerenga spiller i Europa, og trekker det ene laget som har 5 ganger som mange europapoeng som resten av lagene Vålerenga kunne trukket (Gent) – og da ble det takk og farvel med 2-4 totalt tross godt gjennomført hjemmekamp.
Oppsummert en frustrerende sesong hvor Vålerenga aldri kommer skikkelig i gang. Cup-exit mot Odd på hjemmebane og mange kamper hvor laget ikke klarte å vinne tross spillemessig overtak gjør at 7. plassen er under pari for laget DEF rådde over. Spillemessig går det i feil retning, VIF forsøker å spille ut motstanderne ved å stå høyt og spille de ut, det lykkes dessverre altfor sjeldent og kun 11 seiere på 30 forsøk understreker dette.
2022
Kort sagt kan man si at Fagermo overpresterte i sin første sesong med Vålerenga, og underpresterte i den andre. Økonomisk leverte klubben positivt driftsresultat både i 2020 og 2021, og laget styrkes også med Bjarnason fra Italienske Lecce, E. Hedenstad fra utenlandskarriere, Ismaheel på lån fra Frankrike og P. Strand fra nedrykkede Brann – en overgang Fagermo var svært fornøyd med. En type spiller som skulle passe perfekt inn i hans 4-3-3. Helt på tampen kommer også Dønnum tilbake på lån, og går rett inn i startoppstillingen i seriepremieren mot Molde og tar plassen til Layouni som er svært nære en overgang til gamleklubben Bodø/Glimt. Her skjer det mye på kort tid, og både sportslig og sosialt får dette konsekvenser.
Som en viktig digresjon tar J. Jonsson over for J. Ingebrigtsen, og her gjør klubben/styret en kardinalfeil ved å ikke ansette Jonsson som øverste leder på sport. Spillerlogistikken til både Deila og Fagermo (med medansvarlige) har åpenbart ikke fungert godt nok de siste årene, og til tross for advarsler og prat rundt dette i media ansettes Jonsson under Fagermo.
To kamper er verdt å merke seg fra denne vårsesongen, og det er begge kampene nordpå. Først forsøker VIF å stå høyt med laget i Bodø, og blir kjørt sønder og sammen av Knutsens menn. Fagermo tar selvkritikk etter kampen, og det med god grunn – hvordan skulle denne første 11`eren noen gang slått et hurtigspillende Bodø/Glimt med høyt «press» ?
Haug
Hedenstad, Bjarnason, Näsberg, Zuta
Bjørdal, Oldrup Jensen, Strand
Layouni, Kjartansson, Sahraoui
Intet annet enn en taktisk katastrofe.
4 uker senere spiller VIF mot et lavtliggende Tromsø, og dette er en av de svakeste kampene Vålerenga har spilt i moderne tid. Riktignok har VIF ballen mer enn motstanderen, men totalt blottet for kreativitet og samhandling. 0 skudd på mål, laget kunne spilt enda 90 minutter uten nettkjenning – en blytung vår for Fagermo og hans menn hvor laget ligger på kvalik etter 12 runder og exit i cupen.
Så tar VIF seg kraftig sammen, litt ut av det blå. Tollås Nation og Näsberg/Strandberg danner stopperpar, og kun Layouni spiller fast av Rolex-banden som fløy høyt ved sesongstart. Strandberg er ikke den eneste som har ankommet klubben, det gjør også T. Børven og S. Juklerød – kostbare spillere som forhåpentligvis vil løfte laget umiddelbart. Og fra juli til oktober er Vålerenga riktig gode, og spillet sitter slik Fagermo ønsker at laget skal fremstå. Laget skårer mye mål, og vinner både 4-0 (2 ganger) og 5-2 i sydligere strøk mot Jerv. Både laget og supporterne lagde fest, en skikkelig minnerik affære!
Så går det igjen tråere, og resten av høsten er tung. To poeng på siste seks kamper gjør at Vålerenga havner på 6. plass, noen som for så vidt ikke er så galt tatt starten og slutten av sesongen i betraktning – men allikevel en voldsomt varierende sesong. Vålerenga skifter hele tiden på start 11`eren, og mange av spillerne spiller i forskjellige posisjoner sesongen igjennom. Oldrup Jensen spiller stopper, T. Holm både sentralt og indreløper, O. Sahroui indreløper og kant samt Jatta/Dicko Eng både kant og spiss. Det topper seg da Bjørdal og Strand bekler backposisjonene mot Molde hjemme i siste runde, selve symbolet på manglende kontinuitet. Altfor sjelden stiller Vålerenga samme lag og altfor ofte flyttes spillere rundt i forskjellige posisjoner. Etter sesongen kunne styret tatt affære, forstått blindgaten Fagermo og sportslig avdeling var på vei inn i og satset lokalt med eksempelvis J. Isnes som trener samt øvrige nytenkende kapasiteter inn. Om dette var et tema eller ei i styre og stell vites ikke, men hadde de uansett kapasitet og forståelse til å ta en slik avgjørelse?
Når Vålerenga tar fatt på 2023-sesongen er igjen nesten alle de presumtivt beste elleve byttet ut IGJEN. En total mangel på sportslig styring, og når også 2022-sommerens dyre signeringer (Strandberg, Børven og Juklerød) ikke leverer som forventet er det et skrekkens år som venter; 2023.
