Gjesteskribent Thomas Underhaug har skrevet litt om ståa i Vålerenga nå.
Etter nedrykket i 2023 sto følgende på trykk i 3 deler om Vålerenga fra 2013 og til i dag.
Hvordan er egentlig ståa nå i klubben, og hvor skal Vålerenga fremover?
Her kommer er liten statusoppdatering rundt økonomi og annet.
Ekstremt mye har skjedd i Vålerenga det siste året.
Ny trenere, først Geir Bakke – så supplert av Petter Myhre.
Ny spillestil med ny formasjon, og så enda en forandring.
Mange nye spillere når overgangsvinduene har vært åpne.
Nye styremedlemmer.
Utvidet styre, med ny nestleder og leder.
Nytt mandat til sportsdirektør Joacim Jonsson.
Ny daglig leder.
Ny markedssjef.
Ny økonomiansvarlig, og mye annet også.
Og dessverre ny liga, men heldigvis samme supportergjeng.
Selv om det gikk aldri så galt i fjor, gjør klubben svært mye riktig. Damene sikrer trofeer og er ute i Europa, og stiftelsen Vålerenga Fotball Samfunn sine hovedprosjekter gjør meg stolt hver gang jeg tar på meg drakta. Sportslig gikk det helt skeis i fjor for A-laget herrer, men nå tar klubben sats og skal opp som – ja, du vet.
Deloitte lager sammen med Norsk Toppfotball et Eliteseriebarometer for hvert år. Det står det mye interessant, og her kommen del sakset fra Eliteseriebarometeret 2023[1]
Vålerenga er helt i toppen i rangeringen, og har eksempelvis flest klubbutviklede spillere og på aldersbestemte landslag:
Etter C-19 har klubben økning i tilskuertall tross sportslig motgang, kombinert med økning i supportermassen og TIFO som holder europeisk klasse. Det er en skikkelig giv rundt klubben, som vi må langt tilbake i tid for å finne tilsvarende. Dette er svært gledelig.
Et nærmere dypdykk i økonomien til Vålerenga viser vekst i markedsinntekter, økte billettinntekter og store salgsinntekter ved spillersalg. Spillere som fikk utviklet seg i den blå trøya spiller i dag i eksempelvis Ligue 1, Premier League, Pro League, Æresdivisjonen og Scottish Premiership.
På den negative siden har klubben hatt høyere kostnader enn inntekter, spillerlogistikk holdt utenfor, og ei heller truffet ofte nok og godt nok på kostbare overganger inn til klubben. Et tilleggsmoment her er tapet av gode lokale unggutter som blir valgt bort til fordel for signeringer som ikke lykkes.
For selv om resultatene har uteblitt det siste tiåret (sett bort i fra 3. plass i 2020), har Vålerenga lykkes godt med utvikling og salg av spillere:
Overgangs- og videresalgsinntekter på S. Berge og C. Ejuke samt rene overgangsinntekter på A. Dønnum og K. Klaesson bidro sterkt i perioden 2019-2022. Allikevel er det enormt antall spillere inn/ut, som åpenbart har gjort det vanskelig å prestere sportslig. Spesielt vrient blir det når spillerne som selges ofte først presterer sportslig mot slutten av tiden i klubben.
På den annen side er driftsresultatet spillerlogistikk ekskludert svært urovekkende, her eksemplifisert med året 2022:
Jevnt over har driftsinntektene hos Vålerenga ligger mellom 80-90 MNOK i årene 2019-2022, imens driftskostnadene på sin side har ligget en del høyere:
Regner man inn spillerlogistikken ser det straks bedre ut for årene 2019-2021 – sett bort i fra året 2022 hvor styret og ledelsen bevisst «satset» og gikk med et kontrollert underskudd, dog uten nevneverdig suksess.
I etterkant har salg av bl.a. O. Sahroui, O. T. Holm bidratt ytterligere på inntektssiden fra spillersalg for året 2023, slik at klubben igjen har positivt driftsresultat etter spillerlogistikk i 2023.
Totalt sett driver Vålerenga over evne, og er avhengig av tilskudd fra investor og eier av AS’et. Magni Sports ved Tor-Olav Trøim har over mange år har bidratt med nærmere 200 MNOK. Det er åpenbart at klubben ville vært skikkelig ute å kjøre uten bidrag – spesielt med tanke på likviditet, men samtidig har klubben heller ingen anledning til å bygge opp egenkapital slik modellen er nå. Det blir svært interessant å følge ledelsen og styrets arbeid frem imot 2028 når avtalen med AS’et utløper, og spesielt viktig blir det for klubben å avklare hvem som faktisk eier spillerne som kommer opp igjennom egne rekker. For hvert år en spiller er på a-laget under elitedelen, vil klubbens teoretiske eierandel i spilleren reduseres. Om avtalen sies opp kommende sommer vil det være uklart ved salg av eksempelvis M. Riisnæs om hvem som skal få inntektene av salget. Det er godt styret nå er styrket med juridisk, økonomisk og sportslig forståelse. Allikevel er styret avhengig av gode innspill og dialog fra klubbens medlemmer, så her gjelder det å følge med og bidra i tiden som kommer.
Så hva nå?
Enga skal tilbake. Og selv om det vil være noen skjær i sjøen og OBOS ikke kommer til å gå knirkefritt bør Vålerenga kunne ta seg opp til øverste nivå på første forsøk. Laget har kommet langt på kort tid, og de nyankomne virker å ha kommet seg godt til rette i gruppa både sportslig og sosialt. Gode resultater i treningskamper behøver ikke bety all verden, men fra mitt ståsted er klubben i bedre forfatning enn for 12 mnd. siden.
Dialogen imellom klubb og supportere blir svært viktig kommende år. Interessen rundt årsmøtene stiger år for år, og møtet i februar vitner om en klubb med takhøyde – og hvor alle vil klubbens beste. Det er allikevel ikke noen garanti for suksess. Uten bidrag fra investor(er) er klubben svært økonomisk sårbar, især i overgangsfasen – som faktisk kan få eksistensielle konsekvenser. En oppfordring til alle er å etter beste evne forstå hvilke valg klubben står overfor i tiden som kommer, enten det er på nett, podkast, på Øst eller bussen på vei til kamp.
Endelig er det seriestart, og fokuset bør absolutt være på det sportslige og bidra som best vi kan på tribunen for å sikre opprykk i 2024. Allikevel er det en diffus og uavklart situasjon i hvordan Vålerenga skal se ut i årene som kommer.
Uansett, alle til Valle – kom igjen Enga.
