Idag har jeg sett Vålerenga reise kjerringa enda et hakk. Ikke til klimaks, men til relativt god stemning om vi kan si det sånn.
Med 5-1 mot Moss er det som ofte og vanligvis målscorerne som får mest kred og oppmerksomhet. Men jeg retter mitt blikk mot forsvaret vårt som er blitt mer stabilt OG bidrar fremover. Den som skal ha kreds idag er han som de fleste av oss tribuneslitere har slakta så langt i år, Martin Kreuzrigler. Fra å virke forvirra, fraværende og umotivert fikk vi i dag se en midtstopper som er ganske stødig defensivt og entusiastisk når han lykkes. Og ikke minst viste han virkelig fram en venstrefot som kan legge baller smurt i krem og krydra med kanel. Enten det er på dødball eller i spill. Også utfylte han Aaron ganske godt. Kiil Olsen er både fysisk og rask, men spiller kanskje med litt høyere risiko. Da er det fint om makkeren er litt kjedeligere, men også med mindre risiko.
Jeg har en soft spot med tilhørende prestasjonskrav for midtstoppere. De er ryggraden til et fotball-lag. Derfor er de viktige, og sårbare for kritikk. Da er det greit å si fra om det motsatte også, ikke bare klage når det butter. Kanskje er han ikke helt “der Kaiser” helt ennå, men i dag er det på sin plass å si: entschuldigung, Martin.
