Dette var kampen da ti års svak bortestatistikk mot Aalesund skulle brytes. Da vi igjen skulle melde oss på i bronsekampen. Isteden ble det en kalddusj som minner oss på at Vålerenga sliter om dagen.
Kampens første store sjanse kom etter 9 minutter, da Skagestad spilte en svak pasning til Grytebust. Moa snapper opp ballen, og slår inn til Alex Mathisen rett foran målet. Mathisen har mer eller mindre åpent mål, men setter ballen utenfor fra fem meter. Han blir riktignok presset i avslutningsøyeblikket, men det er lov å forvente at han skal sette skuddet derfra.
Og når man ikke scorer på de store sjansene sine blir man straffa. To minutter senere er det AAFK som går opp i ledelsen. Riise slår inn i feltet hvor kommunikasjonen mellom Tollås Nation og Nakkim er begredelig. Nakkim lar ballen sprette, noe som tilsynelatende tar Tollås Nation på senga. Han kommer derfor seint inn for å klarere, og ballen går rett i beina på Leke James som enkelt kan sette den i mål.
Resten av omgangen skaper Vålerenga fascinerende lite. De gangene vi har muligheter til overganger går spillerne seg fast, det kommer ingen helhjerta løp som truer bakrom, og det hele ser tannløst og generelt lite overbevisende ut.
Aalesund derimot skapte flere sjanser, blant annet et knallhardt skudd i tverrliggeren av Bjørdal fra 18 meter. Og på overtid i første omgang får AAFK uttelling for andre gang: Latifu slår et høyt innlegg inn i vålerengafeltet, der tar James ballen elegant ned på brystet, vender bort Nakkim og prøver seg på en avslutning. Ballen stopper i Tollås Nation, men lander rett foran Orry Larsen som setter ballen hardt opp i nettaket.
Tidlig i andre omgang kommer både Deshorn Brown og Elias Mar Omarsson inn, og Vålerenga klarer etter hvert å skape en del offensivt. Moa kommer til en avslutning etter 71 minutter, og skuddet hans har en glimrende retning mot krysset. Dessverre er Grytebust med på notene, og får slått ballen til corner.
Den gode avslutningen fra Moa til tross: det er tydelig at han er et lite stykke unna den formen vi vet han har inne. I løpet av de siste 20 minuttene av kampen er det et par situasjoner som kunne blitt farlige med en sylskarp Moa. Først treffer han ballen dårlig rett foran mål etter at Brown har fått en liten touch på et innlegg, så får han en dårlig ballberøring etter å ha tråklet seg gjennom forsvaret til AAFK, og mister ballen.
Med det mener jeg ikke å kladre Moa for tapet, men å si at vi har noe å glede oss til når Moas killerinstinkt er tilbake.
Alt i alt var dette en flau forestilling, selv om vi kommer vesentlig bedre inn i kampen i andre omgang.
Med et forsvar som ikke klarer å kommunisere skikkelig, og et angrep som plutselig har slutta å score ser det mørkt ut for Vålerenga om dagen.
