Det var lagt opp til mimring og hyllest på Ullevaal i kveld. Ikke bare skulle Berre, Muri og Hirschfeld takkes for lang og tro tjeneste, men også gullaget fra 2005 var invitert som hedersgjester og for å feires før kampstart.
Men også etter at kampen var i gang blei det ting å feire. For det aller første som skjedde etter avspark var at Simon Larsen klarerte et Odd-innlegg opp til Deshorn Brown ute på venstre kant. Jamaicaneren fikk på elegant vis med seg ballen, og knuste Lars Kristian ”Fotballfrue-ektemann” Eriksen i løpsduell nedover langs kanten. Fra dødlinja slo han ballen inn i feltet til Melker Hallberg som hadde tatt løpet framover. Hallberg avsluttet via keeper og i mål, og Vålerenga hadde tatt ledelsen allerede etter 25 sekunder.
Det virka som om oddspillerne blei prega av den brutale starten, for det var lite imponerende takter å se fra skienslaget. Landslagsspiller Jone Samuelsen slo så mange grove feilpasninger at da han ble bytta ut med en skade etter 28 minutter var det lett å tenke at det var en svekkelse for Vålerenga. Og de gangene Odd fikk starta et angrep så sto Olivier Occean i offside og ødela alle muligheter.
Dermed var det helt med spillets gang da Deshorn Brown kunne doble ledelsen etter 24 minutter. Denne gangen hadde rollene byttet, og det var Hallberg som slo et presist innlegg fra 20 meter som Deshorn Brown stanga inn mellom klypene på Sondre Rossbach i oddeburet.
Også i andre omgang starta Vålerenga klart best, og kombinasjonene mellom Grindheim, Hallberg og Brown fungerte glimrende ved flere anledninger. Dessverre kom gjerne den siste pasninga for seint, eller aldri i det hele tatt, og de mulighetene vi hadde tidlig i andre omgang til å drepe kampen ble aldri utnytta.
Dermed gikk det som det måtte gå. Vålerenga mista gradvis initiativet i kampen og det ble mer og mer panisk forsvarsspill etter hvert som et godt oddlag festa grepet.
Til slutt var det Rafik Zekhnini som dro av Alex Mathiesen nede ved dødlinja, og løftet et følsomt innlegg inn i feltet. Der sto Fredrik Nordkvelle merkelig aleine, og kunne enkelt stige til værs og heade ballen i mål.
To minutter etter målet kommer legenden Morten Berre inn for Christian Grindheim, og publikum på Ullevaal gir ham en mottakelse en konge verdig.
Dessverre skjønner ikke Odd at det er meninga at Vålerenga skal vinne Berres avskjedskamp. Fem minutter før full tid får de et frispark like utenfor Vålerengas sekstenmeter. Innbytter Håvard Storbæk slår ballen perfekt over muren og ned i Burcherts høyre hjørne. Og med det fastsetter han sluttresultatet til 2-2.
I det kampen blåses av er Vålerengas teoretiske mulighet for en fjerdeplass ikke en gang teoretisk lenger. Vi har dermed ingen ting annet enn æren å spille om når vi møter et sølvjagende Strømsgodset neste søndag.
Men det viktigste i kveld skjedde helt klart etter at kampen var over. Hedersmannen Morten Berre fikk sin fortjente hyllest, og det ble en fin og vemodig stund for alle som var til stede. Et stort kapittel i Vålerengas historie er over.
Hvordan ser Aperopet på situasjonen i forkant av frisparket som fører til 2-2. For oss ca midt på VB, virket det j**la billig. I likethet med en del andre dommeravgjørelser siste 30 min. For eks når vi tar innkast, blir avblåst for å ha tatt kastet 2 meter for langt nedover linjen, og kastet går til Odds…..
Har ikke sett frisparksituasjonen på nytt, men Rekdal har sagt i ettertid at det var et klønete frispark. Ingenting om at det var feilaktig. Da Odd fikk innkastet vårt, var det fordi Alex brukte alt for lang tid med å ta det. Dommeren vinka at han skulle kaste, Alex venta, dommeren skrek at han skulle kaste, Alex venta. Til slutt fikk dommeren nok og ga innkastet til Odd. Jeg sto rett foran der det skjedde og det var helt riktig. For å forsvare Alex litt så var det ikke akkurat stor bevegelse på dem han kunne kaste til så han hadde nok kasta vekk ballen uansett.