2004 en gang til?

I morgen starter Tippeligaen 2016, og på mandag er den igang for Vålerenga og Viking også. Aperopet gjør noen vurderinger av sesongen for det viktigste laget i serien.

Spådommer om norsk fotball er langtfra det enkleste, og tabelltips om Vålerenga er notorisk upålitelige.

Det stopper oss ikke fra å se på hva som kan skje i 2016-sesongen.

Med en kombinasjon av Moa, Elías Már Ómarsson og Deshorn Brown med støtte i eksempelvis Ghayas Zahid og Daniel Fredheim Holm, har Vålerenga en av de mest spennende offensive kombinasjonene i serien. Hvorvidt dette fungerer eller ikke er blant hovedpunktene for om det blir gull eller gråstein i år.

Steffen Søberg og Vålerenga Hockey har gjennom «vinteren» vist hvor viktig det er å ha en keeper som er god i målet på egen hånd, men som også fungerer til å dirigere og kreve hjelp av forsvaret sitt. Generalprøven mot Strømsgodset viste at det samme også gjelder for Vålerenga Fotball. For det hjelper ikke mye at man scorer tre på bortebane hvis man – litt for enkelt – også slipper inn tre. En dårlig generalprøve betyr i teaterlivet at man hever seg det lille ekstra til premieren, og Aperopet tar det for gitt at dette også skjer innen mandag.

Vi har en defensiv midtbane med luksusproblemer. Må kaptein Christian Grindheim sitte på benken når unggutta Herman Stengel og Sander Berge skal dominere Tippeligaen? Og hva skjer dersom det kommer inn store bud på en (eller begge) av disse i løpet av sesongen? Hva har Vålerenga råd til å takke nei til, og vil for eksempel Mattias Totland være god nok til å tre inn i rollen?

Det store spørsmålet med årets Vålerenga-lag er imidlertid forsvaret. Mange spillere kjemper om plassene. Kun Kjetil Wæhler framstår som et solid førstevalg. De andre plassene må Enar Jääger, Jonatan Tollås Nation, Robert Lundström, Simon Larsen, Jesper Arvidsson og Anders Nedrebø kjempe om, basert på skader, styrker og svakheter, og hva slags type lag vi møter.

Sist vi hadde så mye usikkerhet i et så spennende lag var kanskje i 2004?

Som i 2004?

Mandag 12. april 2004 slo Vålerenga Bodø/Glimt 1-0 i siste kamp i åpningsrunden i Eliteserien. Jørgen Jalland scoret målet på en innøvd corner. VG syns kampen var pisse kjedelig. 

Gjennom den vinteren hadde Vålerenga slått ut Wisła Kraków og Grazer AK gjennom fire uavgjorte kamper og tapt muligheten til videre spill i Europa og mangfoldige millioner etter tap mot Newcastle. Vi var noen tusen som tok turen, men den realistiske optimismen var ikke like stor som antallet reisende.

Hva trodde vi så før serien startet? I hovedsak var det det samme som gjaldt der også. Vålerenga hadde reddet plassen med et nødskrik etter en ikke uheldig dobbeltbatalje mot Sandefjord i Tønsberg og Vallhall. De siste seriekampene i 2003 var tap for Brann, tap for Lyn og en seier over Tromsø.

I oppsummeringen sin av slippfesten for 2004-sesongens Vålerenga-drakt skrev VPN «Siem redegjorde kort for den økonomiske situasjonen, og vurderer å sende Rekdal og Normann på casino for å bedre den». I sommervinduet 2003 og i løpet av vinteren 2004 hadde vi kvittet oss med blant annet Kristen Viikmäe, Andreas Augustsson, Tobias Grahn, Pa-Modou Kah, Stian Ohr, Karel Snoeckx, Lars Bohinen og Raio Piiroja. De som erstattet disse i A-stallen var spillere som Pa Dembo Touray, Glen Atle Larsen, David Driscoll, Daniel Fredheim Holm, Ardian Gashi, David Brocken, Runar Normann.

Ser vi på årets Vålerenga, så er situasjonen ikke veldig annerledes. VG tipper oss på en femteplass:

«Det står litt stille på Valle. Vålerenga virker etablert på øvre halvdel av tabellen, men virker ikke – foreløpig – å komme noe særlig videre», konkluderer de.

Aftenposten tror det blir en sesong som i fjor. Sporten.com mener det er «på tide at Kjetil Rekdal får ordentlig skikk på sitt Vålerenga-lag. Men det skjer ikke i år«. TV 2 mener Vålerenga kan kjempe i toppen «dersom bærebjelkene er skadefrie». Disse tre plasserer Vålerenga som nummer 6, 6 og 7 på tabellen.

I 2004 kvittet vi oss med endel tunge navn som ikke lenger bidro, grunnet alder eller annet. Det samme ser vi igjen når Morten Berre, Daniel Braaten og Lars Hirschfeld nå er ute av stallen. I 2004 hentet vi en blanding av unggutter og mer rutinerte spillere, men med en balanse i typer – både på og utenfor banen – og ser det samme igjen, selv om summene vi bruker på å hente spillerne er vesentlig lavere. Fredheim Holm var 18 den gang, nå kommer Juklerød (21, Bærum) og Castro (20, egen stall) inn i laget. Samtidig er Moa (30, og ja, vi vet at han kom i fjor sommer, men han ble hentet for å være god fra 2016) og og Jesper Arvidsson (31) navn med spilletid og historikk bak seg. Mellom disse i alder har Aslak Falch, Anders Nedrebø og Marcus Sandberg kommet.

Aperopet kan ikke se noe annet enn at Vålerenga-stallen er styrket siden 2015-sesongen, selv om vi i tillegg til de nevnte har et A-lag hvor Sascha Burchert, Melker Hallberg, Michael Langer, Alexander Mathisen, André Muri, Niklas Gunnarsson (lån), Ivan Näsberg (lån), Markus Nakkim (lån) og Riki Alba (lån) har forsvunnet.

Det å tippe på fotball er en vanskelig gren. Likevel framstår det i løpet av sesongens gang som opplagt hvorfor ting gikk som de gikk (noen unntak finnes det også fra dette, der Stabæk i Tippeligaen i fjor og Leicester i Premier League denne sesongen er opplagte eksempler). Likevel er det tegn i Vålerenga denne sesongen som tyder på at man skal kunne klare å holde følge med hva som ble gjort i fjor i første halvdel av sesongen, og at man har lært av fjoråret, slik at kollapsen ikke trenger å komme i august i år igjen.

I 2004 spredte optimismen seg i både lag og blant supporterne gjennom sesongen, og i løpet av sommeren åpnet det seg noen muligheter, slik at vi plutselig var noen hundre som tok turen til Valle under Norway Cup basert på SMS’er om at spennende forsterkninger sto for døra. De het Árni og Steffen.

Hos undertegnede råder det derfor en betinget optimisme foran sesongen. Dette gir jo også en god grunn til å være småbitter dersom ikke alt går den veien man håper.