Gårsdagen var en lidelse på alle måter. En litt annerledes Engamorgen, skrevet av en S-formet aperoper, gjenopplever litt av dagen og prøver å finne lysglimtene.
Ja, når jeg skriver S-formet så mener jeg S-formet. En veldig hyggelig lørdag, med gamle kolleger, utviklet seg til et lite helvete etterhvert som ryggen begynte å låse seg mer og mer. Da jeg våknet opp søndag og fikk dratt meg til speilet, fikk jeg se en kroppsform som strengt tatt skremte meg. Et iherdig forsøk på å rette opp kroppstillingen innebar å stå på et bein.
Så hva er da mer naturlig enn å trosse smertene, pakke bilen med flagg og komme seg på kamp?
Ja, litt ubeskrivelig smerte og en høyst unaturlig kroppstilling skulle ikke hindre meg i å se Vålerengakampen jeg hadde gledet meg så utrolig mye til. Hva skulle jeg ellers gjøre? Ikke se kampen?
Helt uaktuelt. Jeg skjønte at min vanlige kamphverdag med stort flagg ikke ville gå så bra. Jeg prøvde istedet å finne meg en plass noe til sida på Vestbredden, for å gi bedre plass til stående, hoppende supportere. Syngende supporter derimot. Det ville jeg fortsatt være.
På plass på Ullevaal var det fort lett å se at jeg har overraskende mange gode venner. Gode venner er altså de som først ler av deg, før de spør om alt er i orden.
Det nye musikkonseptet fra arrangementsavdelingen i klubben fortjener skryt
Det var virkelig et friskt pust inn i det gamle trauste. Nedtellinga før gutta kom ut til oppvarminga, 40 minutter før kamp med tilhørende Islandsgate-låt, har et kjempepotensial. Selv om få hadde møtt opp på tribunen, merket man en annen energi. I hvilken grad det hjalp gutta blir umulig å si, i etterkant av et surt tap, men jeg trur flere vil bli frista til å komme inn på tribunen tidligere.
Så hva med kampen?
Jepp, nok et tap på hjemmebane. Fryktelig surt tap også, for en ting var vi gode på igår og det var forsvar. Odd har langt mer selvtillit enn oss og det er eneste grunn til at de fikk løsna et par skudd. Faen at ballen ikke oppførte seg normalt før målet, så Lundstrøm bare kunne klinkan vekk. Den ballen igår ville virkelig ikke vår vei. Du kunne se det på gutta at de hadde gløden, men den forsvant gradvis jo mer kula ikke gadd å rulle vår vei.
Så har du Odd da. Forbanna møkkalag og rævvafotball. De ække det første laget som har parkert bussen mot oss og blir ikke det siste, men de kan virkelig ikke prøve å skryte på seg at de spiller underholdende fotball. Det blir, som det aller meste Fagermo sier, bare piss.
I tillegg hadde man en dommer som virka som han kun var på banen for å rette opp ballens få forsøk på å rulle Vålerengas vei. Han gjorde sikkert så godt han kunne, men kan vi ikke for en gangs skyld nyte litt hjemmedømming..
Jeg sier ikke at disse tingene var avgjørende faktorer for at vi tapte kampen. Vi hadde fullt og helt ansvaret for at kampen gikk som den gikk. De fungerer derimot veldig godt som katalysatorer for spørsmålet:
Hvorfor gidder jeg dette?
Jeg fant meg tidlig en plass litt opp til høyre på Vestbredden. Der tenkte jeg at jeg ville ha god oversikt over kampen og jeg ikke ville plage noen med at jeg faktisk måtte sitte og hvile ryggen.
Vel, der ble jeg ikke sittende lenge. Måten de folka rett bak meg snakka om spillet og hvor rævva gutta var, og det var ikke sånn man spiller i EM, var langt verre enn hvor vond ryggen min var. Jeg trossa ryggen og flytta meg lenger ned.
Lenger ned fant jeg noen kjente å sitte foran, som tilogmed ble med å synge, når det ble gjort forsøk på det. Veldig forfriskende. Likevel var ikke den S-formede aperoper lenge i paradiset.
Etterhvert som bussen til Odd ble mer og mer synlig og ballen viste seg mindre håndterbar, økte den surmulende summinga på tribunen. I guttas forsøk på å avsløre feil og å finne rom i gjennom de 11 gjestene, ble det en del støttepasninger for å holde kontroll på ballen og for å snu spillet. Summinga ble til høylydt roping og ja, jeg forstår at man blir misfornøyd når gutta virker som de ikke prøver. Jeg satt jo der selv og ergret meg over at gutta ikke så den og den muligheten. Det jeg derimot ikke forstår er når de samme personene som har klaga høylydt på at gutta ikke prøver seg, klager høylydt på at gutta prøver seg og mislykkes. Ikke faan om dere åpna kjeften på noen av sangene, eller klappa når gutta faktisk gjorde noe bra. Seriøst, hvorfor gidder man?
Så der satt jeg da og ergret meg over dårlig angrepspill og idioter rundt meg. Dommern blåste av, ryggen var vondere, og nå var jeg i tillegg sulten.
Hvorfor gidder jeg detta?
Det var da min svigerinne kom ruslende nedenfor og min bror rett bak. De bor rett utenfor byen og jeg får ikke sett dem så ofte som jeg egentlig ønsker. Kanskje de vil sitte på, sånn at vi får litt tid sammen. Snakke ut om kampen og alt annet. På banen kommer gutta bort for å takke for kampen. Skuffelsen i ansiktene er stor og det varmer på en måte.
Bak meg kommer et vennepar jeg ikke har sett på en liten stund. Mer enn ni måneder skulle det vise seg. På mammas mage henger en fem måneder gammel sjarmør, fasjonabelt kledd i blått. Jeg lar meg sjarmere og hilser på krabaten, før jeg stabber og stønner meg avgårde for å si takk for kampen til mine medflaggborgere. Får bærehjelp til bilen av bror og svigerinne.
Sola skinner og jeg sier farvel til folket. Var det virkelig verdt å ofre den vonde ryggen for denne kampen?
Absolutt. Vi sees på neste kamp!
Kred!