Gratulerer med dagen, alle med hjertet i Vålerenga. Idag kan du lese denne skribentens personlige historie om da Vålerenga ble klubben i mitt hjerte og på mandag kan du ønske Ronny Deila velkommen til klubben. Stemmer ryktene, kan du sikkert hilse på en til.
Gårsdagens spesial/mimring her i Aperopet, Med livet som innsats, gikk tydeligvis hjem hos mange av våre lesere. Flere fulgte oppfordringen og delte sine egne historier på Facebook. Fortsett gjerne med det.
Selv husker jeg spesielt hendelsen såvidt nevnt på slutten av gårsdagens spesial. Datoen var 30. april, 1998. Vi møtte Brann hjemme på Bislett og jeg hadde funnet min vante plass nede på siden av Store Stå, mot midten av langsida. Dette var fjerde serierunde og endelig satte overgangssumrekordmannen, Pascal Simpson, sitt første mål for klubben. Ballen gikk i kassa og folk ble hoppende glade, naturlig nok. Så hoppende glade at bølgebryteren ovenfor meg på tribunen røyk og folk begynte å falle nedover. Nå tror ikke jeg personlig på høyere makter, men englevakt er kanskje et passende uttrykk. Midt i (og jeg mener virkelig midt i) massefallet med medsupportere, som slo seg mer eller mindre alvorlig, sto jeg fortsatt rett opp og ned, helt uaffektert.
Jeg begynte først å følge Vål’enga i ’94, da muttern og fattern flytta oss hjem til Oslo igjen. Ja, jeg burde starte med å fortelle litt om dem først. Da min far møtte min mor, var han en talentfull juniorkeeper i klubben. Han forteller deg gjerne historien om den gangen han ble trent av Tippen med stjerner øynene. Muttern igjen hadde vokst opp i Vallefaret og hengt rundt treningsfeltet. Jeg innbiller meg at fatterns vordene Enga-karriere nok ikke skadet mutterns interesse, selv om det ikke ble så mye mer ut av fotballkarrieren. De var glade i Vålerenga, etterhvert hverandre, ble gift og ga meg en storebror i ’77. Jeg igjen ble født det eneste året fotballgutta ikke tok et eller annet slags gull, i perioden 1980-84. Om det var manglende fotballgull i serie og cup i ’85, eller bare jappetida som var grunnen til at vi flytta til stort hus i Nord-Odal, veit jeg virkelig ikke. Det eneste jeg veit er at miljøet i Odalen ikke var noe for byfolk, så sommern ’94 var vi endelig tilbake på Oslo Øst. Da spilte det ingen rolle hvor lite jeg da brydde meg om fotball og hockey. Mor, far og storebror skulle endelig på ‘Engakamp igjen og da måtte yngstemann pent bli med.
Det tok vel egentlig bare en kamp innenfor begge idretter, før jeg likte Vål’enga. Visste lite om historien, tabeller, økonomi og sånt, men jeg var virkelig solgt på at Vål’enga var laget mitt. Så mye maste jeg på å se kamper at fattern, ved en feiltakelse, klarte å dra med unga sine på Ullevaal for å se Lyn-Skeid. Vålerenga spilte visst borte den søndagen.
Sarpsborgkampen i 1997 var forøvrig min første bortekamp, hvis ikke minnet mitt svikter meg. Jeg husker ekstremt godt hvor kaldt det var, tribuneraset og at kampen ikke akkurat var noen høydare. Dette var også kampen da gutta spilte med spørsmålstegn på brystet. Hva som gjemte seg bak spørsmålstegnet… det får bli en historie til en annen dag.
’97 var året jeg gikk fra å like Vålerenga, til å virkelig elske klubben. Det ble stadig flere borteturer og jeg husker jeg fikk dårlig samvittighet fordi jeg droppa en hjemmekamp, grunnet trening med basketlaget. Til konfirmasjonen min fikk vi kjøkkenet til å lage en kake med VIF-logo ( ikke spesielt bra utført), som yngstemann måtte jeg bli med mamma og pappa til syden, der jeg ble full for første gang på tre hele halvlitere, i mens brodern fikk dratt på Moss-kampen, vi vant 5-2 med 10 000 på tribunen i 1. divisjon, og den berømte 4. runde kampen mot Brann, vi vant 3-0 foran ei stappa Leikegrind. Etter kvartfinalen mot Sogndal kjøpte jeg min første drakt og kronet jo hele forelskelsesesongen med cupfinalen, som vi vant 4-2 mot Godset, og hockeybøtta våren ’98.
Siden har jeg vært en trofast supporter. Mange nedturer og enda flere oppturer, som man gjerne opplever i et godt forhold. Tatt på meg en hel del oppgaver igjennom årene har jeg også og disse kommer jeg sikkert inn på senere en gang.
Hvordan falt du for klubben? Skriv en kommentar her, på Facebook, eller send oss en epost.
Ronny Deila kommer på mandag og kanskje mange flere
I forbindelse med Molde-kampen, hjemme på Ullevaal mandag kl.19, vil du endelig kunne hilse på Ronny Deila. Hvor personlig du får muligheten til å hilse på ham kommer vel an på hvor mye flaks du har før, eller etter kampen. Det er snakk om presentasjon i pausen av kampen, men hvem vet? Arrangementavdelinga har kommet med flere nyvinninger i det siste. Kanskje de har funnet på noe gøy?
I følge TV2, og egentlig en hel haug med andre kilder, kan vi forvente en ny spiller i løpet av dagen. Nå er ikke vi i Aperopet veldig glade i å gå ut med ubekreftede rykter, men det blir jo litt morsomt å se om ryktene er sanne i løpet av dagen? Det vil jo være nok en mann å hilse på til mandag.
Forvent også en god del unger på mandag. Søndag starter Norway Cup igjen og klubben kjører sitt sedvanlige Norway Cup tilbud, dog denne gang med en vri.
Har du noe med et barnelag/ungdomslag å gjøre, eller du kanskje kjenner noen som gjør det, kan denne linken være hyggelig å dele.
Ellers kan du allerede i dag hilse på avkommet til to av klubbens største 90-talls stjerner. Tidligere i år kunne man melde at Bjørn Arild Levernes sin sønn, Jonas Levernes (født 1999) hadde kjempet seg til en plass i junior/rekruttstallen vår.
I dag melder Vålerenga talent at sønnen til Dag Riisnæs, Martin Bech Riisnæs (født 2001), har valgt å komme til oss. Martin er midtstopper og kommer direkte fra stasjonsbygda, selv om Lørenskog er moderklubben. Han ble tatt forøvrig i U16-landslagstroppen i juni, så vi snakker om et betydelig talent.
Nå får vi bare vente på unga til Tore Krogstad, Håvard Lunde, Kjell Roar Kaasa og Knut Aga Jr m.fl. så får jeg kanskje opplevd min barndomsforelskelse på nytt.
Gratulerer nok en gang med dagen. Heng ut balkongflagget og minn deg selv på hvordan du falt for klubben.
Sånn for å avslutte enda hyggeligere. På 104 årsdagen feirer vi et nybygd Vålerenga Stadion og til 105 årsdagen Nye Jordal Amfi.
