Når verdens største fotballturnering starter på Ekeberg i dag, er byen full av folk fra hele landet. De aller fleste føler en tilhørighet til drakta de spiller i. Den aller sterkeste tilhørigheten finner vi hos jenter og gutter som spiller i blått, rødt og hvitt. I dagens Engamorgen anbefaler Aperopet deg å ta en tur til Ekebergsletta i løpet av uka for å støtte Vålerenga!
Jeg rusla en tur i sentrum i går. Så noen i blå drakter, og lurte på hvem de holdt med. Den blåfargen som Sandefjord og Sarpsborg har. Diskuterte med broren min hvem dette kunne være? Det er da ingen som spiller i Oslo i dag med slike drakter? Vi kom litt nærmere, og ble ikke så mye klokere av reklamen på draktene. Helt innpå viste det seg å være et par representanter for Fauske Sprint som helt sikkert er i byen for Norway Cup. Stolte bærere av drakta si som representanter for noe lokalt. Forankret i hva de er.
Og sånn er det med våre spillere også. Bortsett fra at det er enda sterkere for oss. Selv om det ikke er alle som spiller for Vålerenga i dag som er oppvokst i et trehus med postnummer 0658, døpt i Kjerka og har trådt sine barnsben på Vålerenga skole.
Verden har forandret seg siden Helge Sørlie flyttet til Vålerenga fra Grue i Solør som åtteåring på 1940-tallet. Han snakket så rart at han allerede første dag på skolen fikk oppnavnet «Bonden», et navn han har beholdt nærmere 70 år senere.
Med økt flytting og nye befolkningsmønstre, fotballens rolle som tv-underholdning og et levebrød for mange har måten man har tilhørighet forandret seg. Så også i Vålerenga. Noe av det unike med Vålerenga ligger i at denne tilhørigheten er sterkere og at den er beholdt i et endret samfunn. For å bevare Vålerengas storhet er det derfor viktigere enn noensinne å jobbe for å opprettholde og styrke denne forankringa og tilhørigheten.
Man merker hvor kjent Vålerenga er på Ekeberg i løpet av Norway Cup-uka. Lag fra Indre Skrukkebotn syns det er stas å møte Vålerenga, gir litt ekstra, og gjør det de kan for å vise seg fram.
På den ene sida handler det om det klassiske skillet by mot land. Å komme til Oslo, spise kebab, kjøre trikk og møte folk som ikke skarrer er eksotisk.
Men det handler også om respekt.
At Vålerenga møtes med den respekten handler om at vi gjennom vår hundre år lange, stolte historie har reist rundt og vært breiale. Vi har turt å si at vi er verdens beste lag, både i London og Surnadal. Og vi har tildels trodd det. Vi har vært stolte av å være Vålerenga. Vi har elsket klubben, uansett hva klubben har gjort mot oss.
Dette må vi fortsette med det. Vi må vise tilhørighet. Stolthet. Respekt. Kjærlighet. Vi må være Vålerenga og lære opp spillere og supportere rundt klubben til også å være det.
Dette er et arbeid som aldri slutter, og det vil forhåpentligvis få en ytterligere boost med nytt Vålerenga Stadion på Valle om et år.
Men først Norway Cup:
Spillere: Fei motstanden til side, og kjemp til fløyta går for full tid. Vær stolt, vær vålerengelsk.
Supportere: Vis bønda hvordan man støtter laget sitt. La dem syte og klage, så kan vi synge og heie.
Kanskje kan det friste med et derby mellom Vålerenga og Frigg i 11-årsklassen allerede i løpet av dagen?
Ellers er det et lass med andre Vålerenga-kamper.
Personlig har jeg tenkt å se en håndfull Vålerenga-kamper. Men en kompis har en sønn som spiller for Hasle/Løren og fetteren til dama skal i strid for Haugerud. Og de må jeg jo også se.
Vålerenga er selvsagt viktigst. Men for Vålerenga er det også viktig med styrke, stolthet og lokal forankring for folk andre steder i byen.
Og på tirsdag fra 10.30 trener Vålerenga på finalebanen, forhåpentligvis etter å ha sendt Molde hjem fra Ullevaal som slakt i morgen kveld.
