Vålerenga reiser til Raufoss i dag, vi ser litt nærmere på hvorfor det heter «Nammo Stadion». I tillegg lurer vi på hva i granskauen NFF driver med og depper over hockeytap mot kjipe leiesoldater. Morragretten Engamorgen følger:
Raufoss
Fredag reiser Enga til Raufoss for å spille treningskamp på Nammo Stadion, som nettopp fikk installert flomlys. Fint skal det være. Kampen starter kl 17.30, og Vålerenga reiser oppover med 18 mann.
Troppen er spekket med unggutter, blant annet Aron Dønnum og Henning Tønsberg Andresen.
Men hva er egentlig Nammo? Det er jo ikke et navn man hører så mye om. Det er fordi Nammo er en ammunisjonsprodusent. De er delvis eid av staten, og tjener penger så det griner etter, blant annet ved å selge ammunisjon til Israel slik at de kan sprenge palestinere. De selger også ammunisjon til blant annet Emiratene. I tillegg satser de på det amerikanske håndvåpenmarkedet, hvor masseskytinger er en folkesykdom. Nammo har da også vært gjenstand for flere protestaksjoner.
Man kunne sikkert dratt masse blaute jokes om at Raufoss skyter med løskrutt osv, men det gidder jeg ikke. Det er hyggelig at Nammo lar det dryppe litt på den lokale fotballklubben, men da bør man i alle fall være klar over hvor penga kommer fra.
Ingen krav til Høgmo
På onsdag tapte Norge 0-1 for Hviterussland i en nitrist forestilling. Kritikken har haglet mot landslaget, og flere av spillerne synes kritikken er for krass. Gladtrønderen Ole Selnæs ga vel rimelig klar beskjed om at han ikke bryr seg om hva folk mener, fordi folk er så opptatt av å «pisse på landslaget».
Jeg er mer opptatt av forbundet og ledelsen enn spillerne, og i går kveld fikk vi vite at NFF faktisk ikke en gang stiller krav til Høgmo lenger. Det er altså ikke formulert noen krav til hvordan landslaget skal prestere under hans ledelse. Det er en annen lyd enn når han ble ansatt, da det var et absolutt krav at vi skulle komme til EM. Vi husker hvordan det gikk, tross drømmemøte med Ungarn. Ikke at det fikk noen konsekvenser. Høgmo drømte også om medalje i VM i 2018. Lykke til med det.
Etter de ordene falt ser ikke landslaget ut til å ha utviklet seg noe. Begrepsbruken om fotball har dog tatt kvantesprang under Høgmo. Så mye at det minner meg om en professor i statsvitenskap på Blindern, Trond Nordby, som alltid sa «Prat så folk uttafor Blindern skjønner hva du sier!». Kanskje det er problemet?
Nå kan det jo hende at gutta kliner til og slår Tyskland, men det er egentlig ikke det som er problemet. Problemet er at vi har et forbund med en ledelse som ikke stiller krav. Det er gutteklubben grei, hvor alle høster millionlønninger og ingen vil riste i båten. Det er liksom bare om å gjøre å la det skure og gå så lenge som mulig.
Og hva med vår nyansatte fotballpresident? I følge TV 2 så han ikke en gang kampen, fordi han var på en «lenge planlagt privat jobbreise». Hva i all verden er en «privat jobbreise», egentlig? Har han mer enn en jobb? Og hvis det ikke var en reise i forbundsregi, er det ikke jobben hans å være på plass når A-landslaget spiller kamper?
Tap på Jordal
Noe bedre var det på Jordal Amfi, hvor forøvrig isen ser ut som den er lagt av Cola-Roar av en eller annen grunn. Norge sleit lenge i OL-kvalet mot et ekkelt Kazakhstan som lå bak og satset på kontringer. Der hentet gutta inn 1-3 til 3-3 helt på tampen i Petter Thoresens første offisielle landskamp som trener. Dessverre startet Kazakhstan med sine tre nord-amerikanske importstjerner i sudden death, og de rundlurte våre tre mann og avgjorde etter få sekunder.
Det er mye dritt i internasjonal idrett for tiden, og det smaker ikke særlig godt å bli senket av et gjennomkorrupt oljeregime fra Sentral-Asia med importspillere fra Minnesota, Manitoba og Ontario. Men så står vel ikke Fair Play noe særlig høyere i kurs i den post-sovjetiske idrettskulturen nå enn den gjorde før muren falt.
Nå er det must-win mot Italia i morgen, et Italia uten Brian Ihnacak. DET bør gå greit.
