I dagens Engamorgen handler om fotball, sjel, identitet og stadion, og om hvordan supportere tenker og handler. I tillegg dukker noen klassiske helter og skurker opp mot slutten.
Vålerenga fotball delte i forgårs en tweet som setter igang tankene når man får tid til dette. Tankene om et nytt stadion, om ei leikegrind for Vålerenga fotball, om å faktisk komme hjem. Bildene i tweeten viser at stadion på Valle stadig vokser, stiger og gror, blir noen meter større og lengre, og nærmer seg det landemerket Vålerenga skal åpne på høsten neste år.
Når sola skinner over Enga – igjen! Hovedtribunen reiser seg. Bilder fra Vålerenga kultur- og idrettspark – tusen takk! #VIF pic.twitter.com/JRrLyc8Oy3
— Vålerenga Fotball (@ValerengaOslo) 4. oktober 2016
Samtidig forteller idrettssosiolog og vålerengasupporter Arve Hjelseth i Dagbladet historien om hvorfor vi som supportere viser misnøye hver gang noen definerer oss som kunder. Han tar utgangspunkt i West Hams flytting fra Upton Park/Boleyn Ground til Londons olympiske stadion, og denne filmen hvor Guardian forteller om de tilhørighetsproblemene flyttingen medfører. Filmen varer 12 minutter og er utrolig fin, men må både ses og høres.
Hjelseth viser at flyttingen til et anlegg med mer komfort og bedre fasiliteter skaper misnøye blant en del av tilskuerne. Han argumenterer – som mange fotballsupportere også har gjort mang en gang – for at misnøyen handler om at supporterne som følge av flyttingen føler at de flyttes fra å være aktører til å forventes å bli kunder. Man går ikke på kamp «for passivt å konsumere et idrettsarrangement, men for å bidra til å skape det. De er deltakere like mye som tilskuere. Eller mer presist: Rollene lar seg egentlig ikke skille fra hverandre«, skriver Hjelseth, og dette er noe av det viktigste for klubber å huske i forbindelse med skifte av hjemmearena.
Videoen viser det tydelig gjennom hvordan helheten rundt Boleyn Ground: Puben, pai-sjappa, søstrene i den lokale kirken og foreldrene med barna på nakken sammen utgjør West Ham.
Som Hjelseth skriver «Filmen sier noe allment både om fellesskap, om stedets betydning for identitet, og om samfunnsendring.»
Når Vålerenga neste år flytter fra Ullevaal Stadion til Valle Hovin, vil det muligens skape noen utfordringer av samme typen: Supportere må finne sine nye plasser sammen på tribunen. Det vil være nye ritualer når det gjelder billettkjøp og ølet som skal drikkes før kamp. Men Ullevaal Stadion er også nærmest som et ikke-sted å regne.
Det som er hovedkritikken mot London Olympic Park – det sjelløse, men overdådig flotte anlegget med de sjelløse kjedebutikkene – gjelder på det vi har i dag.
Noen har som del av sitt ritual å drikke øl i et vålerengelsk fellesskap på Egon eller Dolly Dimples før kamp. Men det er ikke slik at alle ritualer er fylt med mening, og det er ikke slik at om selvskading er del av ditt ritual så skal du oppfordres til å fortsette med det. Dette fellesskapet kan fortsette selv om stedet – eller ikke-stedet – det skjer på endres.
Når vi neste år kommer hjem til østkanten, så er det gangavstand til Vålerenga Vertshus, Enga bar og Galgen. Det er lokale serveringssteder på Ensjø som vokser opp i et nytt, levende nabolag, og det er noen gamle, legendariske – og slitne – serveringssteder med lokalkoloritt som man kan bygge ritualer rundt. Ta for eksempel Folkets kebab.
Vålerenga vil ha en definisjonsrolle når det gjelder serveringsstedene på stadion siden det er et anlegg vi eier selv. Og nærområdet kommer til å være preget av østkantens folk og deres ritualer. Ikke av eplehager og sjelløse kjeder.
Et av de sterkeste ritualene i Vålerenga – jeg vil si i norsk fotball – er avspillingen av Vålerenga Kjerke før Vålerengas hjemmekamper. De fleste har et minne om at dette er noe man har gjort alltid. I virkeligheten er det snakk om mindre enn 20 år.
Å endre ritualer er derfor en prosess som innebærer noe, men som samtidig ikke er så veldig komplisert dersom man går positivt inn i det.
For West Ham er fortegnene negative fordi de fjerner seg fra fortellingen om hva West Ham er. For Vålerenga vil en endring av ritual være enklere, fordi man her kan snakke om en hjemkomst der man nærmer seg fortellingen om klubben.
Jeg merker at jeg begynner å glede meg til stadionet på Valle står klart og vi kan flytte hjem og ikke være passive kunder som sitter stille på et sete og lar seg underholde.
Helter og skurker
Skjult bak en betalingsmur forteller Nordlys historien «Fotballegende utvist i solid Gamst Pedersen-test»
Historien handler om 41 år gamle Morten Berre som hadde comeback i Skeid etter sommeren for å tilføre det unge laget nødvendig ro og erfaring. Det røde kortet er visstnok legendens aller første røde kort som seniorspiller, og skjedde ved at han først taklet en motspiller, denne overdrev noe, og Berre kjeftet deretter på ham, og like plutselig som uventet fikk et gult kort til, for munnbruk. Stille og rolige Berre, for munnbruk, i Nord-Norge der «hæstkuk» er høflig tiltaleform.
I Aperopets redaksjon tenker vi at unggutta på Skeid har fått tilført masse relevant erfaring som følge av dette. Og vi hadde vurdert å være enda spydigere om det ikke var slik at Vålerenga 2s kamper har gitt oss en viss følelse av hvordan det må være å reise rundt som fotballprofil og møte lokale dommere ute av stand til å dømme rettferdig når de tross alt kan fortelle kompisene at «Det var æ som viste ut hainn Berre».
Vi er litt usikre på om vi kan si at dette er et comeback, for det framstår ikke som sikkert for oss at Morgan Andersen har lagt opp fra sin karriere i retten. Dagens Næringsliv forteller i hvert fall at Lyn-lederen har hatt advokat Per Danielsen ved sin side gjennom flere konflikter de siste årene, men at samarbeidet før sommeren skar fullstendig.
Etter en kjennelse hos Oslo Byfogdembete får Advokatfirmaet Danielsen & Co ta arrest for inntil kr 315.000 kroner i Morgans formue etter å ha bistått i dennes angrep på medier som skriver om Andersen. Som bildet over viser skrev Klanen om dette allerede i 2007, uten å bli saksøkt.
