Denne saken sto på trykk i Dagsavisen fredag 13. januar. Her er den i sin helhet:
Working Class Heroes
Jordal Amfi er historie. Selv om laget virket preget av stundens alvor og tapte for Frisk-Asker fikk gamle Jordal avskjeden den fortjente fra tribunen. Det var stappfullt og god stemning, og på slutten kom alle sammen til en siste synging av Vålerenga kjerke med hockeybarn på isen. Det var utrolig flott og vakkert. Og det hele ble foreviget av TV 2 med en strigråtende Kasper Wikestad. Nå venter halvannet år i eksil på Furuset mens arkitekt Frode Rinnans mesterverk jevnes med jorda.
Et par dager før ble det spilt en veldig spesiell kamp – en oppvisningskamp mellom gamle Storhamar og Vålerenga-helter. Store navn som Arne Billkvam, Shampo, Roy Johansen, Petter Thoresen, Pål Kristiansen og Marius Rath var med. Flere av de har jeg og mange andre et spesielt forhold til – de var mine ungdomshelter. Men for meg var ingen større helt enn Øystein Olsen, og det å se ham på isen igjen var utrolig spesielt – også for de fremmøtte fra Hamar. Han gikk i bresjen i storkampene mot Storhamar på 90-tallet og ble den desidert mest hatede spilleren på Hedemarken. Så ille var det at Storhamar kjørte animasjoner av en Vålerenga-spiller i bur på storskjermen før kampen – med hans nummer på drakta. Men nå fikk han en siste hyllest fra de også, og han bukket en siste gang på isen før han forsvant inn i garderoben.
Myten om arbeiderklassehelten er fascinerende. Han er oppvokst i trange kår i byen. Han må kjempe mot autoriteter, overmakt og indre demoner, og må derfor sloss hardere enn alle andre. Helten er ofte lavmælt privat, men viser følelser når det gjelder. Han er ikke uten personlige feil, og må noen ganger betale prisen for for det. Men geniet og fighterviljen er åpenbar og ustoppelig. Denne myten er foreviget av John Lennon i låta Working Class Hero.
«‘Till you’re so fucking crazy you can’t follow their rules – A working class hero is something to be»
Om Øystein kjenner seg igjen i dette vet jeg ikke, men for meg er han som hockeyspiller personifiseringen av den myten. Øystein er fra Manglerud, tok turen ned til Jordal og ble der resten av karrieren. Ingen tekniker. Ingen høyreist, slepen fyr som sklir rundt på ei skøyte med blendahvitt glis. Bare en østkantgutt som viste ekstremt med følelser og la igjen alt på isen. Øystein var litt lav, hadde en noe keitete stil og litt for lang hockeybukse. Et knallhardt treningsprodukt, en muskelbunt som stort sett alltid fikk jobben gjort med rå styrke og innsats. Norsk hockeys desidert mest utviste spiller noen gang, og med en egen evne til å score viktige, avgjørende mål når laget trengte det. En som ikke vek unna for å hjelpe lagkamerater eller ta en støyt når det trengtes. Men det kunne tippe over, og da vanket det matchstraffer. Han la opp to ganger. Han hadde muligheter til å stikke til utlandet flere ganger, men tok den aldri.
Øystein spilte i Vålerenga i 18 år. Han spilte over 500 kamper, scoret 221 mål og hadde totalt rundt 500 poeng. Han satt utvist i over 1500 minutter. Han vant ni NM og 12 seriemesterskap med Enga, og spilte 72 OL og VM-kamper for Norge. For min del er den største kampen hans en landskamp. Norge måtte slå Ungarn i B-VM på Jordal Amfi for å ha mulighet til å rykke opp. Laget spilte dårlig, men Øystein leverte varene. Han scoret fem mål på rad før han la opp til en ung Patrick Thoresen som scoret det siste – Norge vant 6-4. Men minnene er så mange at hvis man skulle skrevet om alle måtte Dagsavisen gitt ut ekstranummer.
Øystein var en gigant i Vålerenga, og manges desiderte favorittspiller uansett idrett. En hockeylegende det var flott å se igjen en siste gang på gamle Jordal Amfi.
«But you’re still fucking peasants as far as i can see – A working class hero is something to be»
