Det er fint lite som skjer på Valle om dagen. Laget reiser til La Manga i morgen for å møte Zenit og Nordsjælland i treningskamper, og vi forventer lite nyheter på det sportslige planet mens gutta er bortreist. Så da kan vi jo vende blikket til landslaget, og NFFs pinlige forsøk på å ansette en ny landslagssjef.
Lars Tjærnås skrev en interessant kommentar i Aftenposten i forrige uke om hvordan NFF ser ut til å jakte på et navn mer enn de jakter på en spillestil og filosofi. Dette begrunner han med at de tre kandidatene som det er kommet fram at NFF har vært i kontakt med, Ståle Solbakken, Ole Gunnar Solskjær og Bob Bradley, alle har det til felles at de har et kjent navn.
Men deres respektive spillestiler er ekstremt ulike.
Nå spiller det riktignok ingen rolle at det var en av disse tre NFF kunne tenke seg å ansette, for både Solbakken og Solskjær har takket nei til jobben, mens det har vært helt dødt rundt Bradley etter at han møtte Nils Johan Semb på Gardermoen tidlig i januar. Så ikke forvent at amerikaneren signerer noen kontrakt med NFF.
Men det er, som Tjærnås påpeker, skremmende at NFF ser ut til å ønske seg en person med riktig navn snarere enn en person som oppfyller den fotballfaglige kravspeken som NFF (forhåpentligvis?) har utarbeidet.
Og for å gjøre hele saken litt Vålerenga-relatert kan man jo trekke navne-aspektet videre. For mens NFF tydeligvis leter etter en med riktig navn, så vil de for Guds skyld ikke ha inn en mann med feil navn, selv om han utvilsomt har den riktige kompetansen.
Kjetil Rekdal var kaptein på landslaget da de var gode, han har internasjonal erfaring både som trener og spiller, og har hatt trenersuksess i Norge. Men nei, Rekdal har vært kritisk til NFF ved flere anledninger, og er derfor persona non grata i maktens korridorer i Ullevaal Stadion.
Som Morten Pedersen skrev i Dagbladet i helga: Norge trenger en trener som kan gjenreise den mentaliteten. En som stiller tydelige krav. En som vet hvor vondt det er å tape. Ja, som de facto hater det. En hvis fotballøye er brutalt ærlig. Og Kjetil Rekdal kan være en sånn type satt i de riktige omgivelsene.
Men for å være helt ærlig: jeg er glad for at NFF holder fingra av fatet. Kjetil Rekdal elsker Vålerenga, og ønsker å bygge klubben opp igjen etter at den har ligget med brukket rygg i lang tid. Jeg håper og tror at han blir værende hos oss.
Vålerenga Hockey er ikke i storform om dagen. I går var det «folkespiller-kamp» på Hamar, og da kommer alt som kan krype og gå på match. Mot Vålerenga, selvsagt. Store Satan, Ulveelsker-Eliten fra hovedstaden. Sentralmakta. Ikke rart folk går mann av huse.
Men, Vålerenga tok ledelsen midt i første peride ved Laumann Ylven, og Storhamar så ut som de gikk på rohypnol. Det var helt, helt stille i hallen tross over 6000 fremmøtte, og Søberg sto som en vegg på andre siden.
I andre og tredje periode er Vålerenga det laget som skaper størst sjanser, men Storhamar utligner i powerplay. Så, halvveis i siste periode klarer Morten Ask å styre pucken i eget nett bak en utspilt Søberg og Vålerenga sitter igjen med nada etter en relativt solid bortekamp. Bittert.
Nå får gutta en ukes hvile før vi tar i mot Kongsvinger til første kamp i Furuset Forum på lørdag.
