At Ronny Deila er en fornuftig fyr har det aldri vært noe særlig tvil om (særlig ikke etter at han kom til Vålerenga). Nå tar Deila et oppgjør med en ukultur i fotballen, og styrker med det bildet av seg sjøl som en bra kar.
Ane Dahl Torp har vært på vålerengatrening, i forbindelse med at hun skal spille trener for et eliteserielag i den nye dramaserien ”Hjemmebane” på NRK. I den forbindelse har Ronny Deila stilt opp sammen med Torp på et intervju med VG om machokulturen i fotballen. Og med machokulturen menes her fotballens forhold til homofili og damer.
-Det er stor aksept for homofile i samfunnet ellers, i fotballen er det fortsatt en liten redsel for å stå fram. Man ser ingen homofile som står frem ennå. Selv om det finnes i fotballen. Det handler om å være seg selv, tørre å være seg selv, sier Ronny til VG, før han fortsetter.
– Machokulturen er bare surr. Det er vanlige mennesker. Mannfolk har følelser som andre, det er bare en maske, et skalkeskjul. Det er viktig at folk er seg selv, og at det er aksept for å være annerledes. Sånn er ikke verden. Vi må få frem de sterke sidene ved hverandre og ha en kultur hvor vi kan være trygge med hverandre på alle mulige måter.
Det er kult å se at Ronny tør å løfte fram debatten om homofili, og at han står fram som en fornuftig mann i det som idiotisk nok er et kontroversielt tema i fotballmiljøet. Samtidig er det interessant å se at filosofien som han legger til grunn i trenerjobben også skinner tydelig gjennom også i andre deler av livet. ”Det handler om å tørre å være seg selv”, ”vi må få fram de sterke sidene ved hverandre”, ”vi må få fram en kultur”. Dette er som å høre Deila snakke om suksesskriterier i en spillergruppe.
Sesongen er kanskje over for Vålerenga Hockey sitt A-lag, men U20-laget ser ut til å holde stø kurs mot finalene i sluttspillet. I går vant unggutta 1-3 over Stavanger Oilers i DNB Arena, og leder med det semifinaleserien med 2-0 i kamper.
Semiene spilles best av fem, og Vålerenga har nå to hjemmekamper på rad (med mindre de vinner den første, selvfølgelig). To matchballer på egen is, altså. Mulighetene for finale er så absolutt til stede!
Og apropos hockey. Til slutt tar vi med oss at damelaget avslutta serien med stil i går. En 0-22-seier på bortebane mot Tromsø lar seg høre for laget som ble seriemestere da det fortsatt var to runder igjen.
Jeg er noe enig med Deila med det jeg mener er misforstått macho-kultur, nemlig holdninger til homofile. For det er klart at det er mulig å ha klare maskuline referanser og samtidig ha aksept for at det er homofile.
Dog er jeg uenig når det gjelder kvinnelige trenere. Ikke det at jeg tror det faglige som trener har noe med om man har inn eller utovertiss. Men i trenerjobben så vil det «flagre» rundt ørene, og da er det viktig at man klarer å ha hodet klart på bekostning av føleri fra hjerte. Og menn og kvinner er skapt forskjellig. Menn klarer i større grad å holde beslutningene i hodet og gjøre korrekte avgjørelser i kritiske situasjoner, mens kvinner i større grad lar føleriet prege og dermed gjøre ukorrekte avgjørelser. Ta f.eks en gjenganger på treninger. Det er mulig «gruff» mellom to spillere, så kommer det en takling som kan muligens være i overkant og det blåser skikkelig opp mellom spillerne. En mannlig trener vil med 99.99% sannsynlighet gå rett inn i en autoritær rolle og ta for seg spillerne og sender de ut av treningen. Noe føleri følera er fraværende.
Hvordan vil en kvinnelig trener håndtere et slikt scenario? En uheldig bias basert på føleri følera i et slikt scenario, kan etablere en uheldig kime i spillergruppa
Enig. I tillegg blir det masse problemer hvis de dåner når spillerne banner!
Men, seriøst. Jeg tror bildet av stressede, følende damer og kolde, rasjonelle menn er galt for samfunnet generelt. Og det vil særlig være galt for de som søker en trenerkarriere. Uansett om andelen som egner seg som fotballtrenere skulle være forskjellig blant kvinner og menn, vil jo de som velger en trenerkarriere være damer som er komfortable med å lede en gruppe, stå i det presset en slik jobb innebærer og ta de fightene det innebærer. Vel krever en trenerjobb en del, men neppe mer enn å være statsminister eller adm.dir. i Telenor, for å ta noen eksempler.
Jeg tror problemene først og fremst vil knytte seg til at spillergruppene kanskje ville vise mindre respekt, særlig om det butter i mot. Og at det er sånn at det er en spillerkarriere som er inngangen til trenerkarrieren. Herrefotballen har flere profesjonelle spillere og høyere status, og produserer derfor langt flere kandidater med relevant/anerkjent bakgrunn enn kvinnefotballen gjør. I tillegg er nettverk etablert i spillerkarrieren viktig for trenerkarrieren.
Det vil ta tid å få opp andelen kvinnelige trenere. Men vi får håpe og tro at den iallfall kommer seg litt over null i løpet av noen år.
Jeg vil hevde at påstanden om spillerkarrierer skal automatisk bidra til trenerkarrierer skurrer kraftig når det gjelder trenerne i eliteserien 2017. Det er ikke slik at trenerne i eliteserien var tidligere tiders «stjerner» på fotballbanen. Man har riktignok unntak med slike som Solkjær, Bakke og Ingebrigtsen med proff i utlandet og trener hos småfugler som dro med seg etpar landskamper, men utover det så har man trenere som i stor grad i beste fall var middelmådigheter på høyeste nivå. Mens andre i stor grad var listefyll i lokalavisenes kamprapporter. Og det er jo heller ikke slik at disse trenerne har blitt sendt umiddelbart til topp. De har måtte «pay their dues». Ta f.eks vår egen Deila. Han startet trenerkarrieren for en eller annen klubb i nærheten av skarrerne og ble deretter assistenttrener. Den PÅSTÅTTE favoritten til å vinne seriegull har en trener som startet karrieren med å trene et juniorlag hos bartefolket