Jeg har aldri gledet meg så mye til en mandag før.
Der fredagen og det vidåpne vinduet på Valle for min del bare kunne stå åpent og vare inn i evigheten, har den påfølgende lørdagen og søndagen gått som en pensjonert skilpadde i dyp leire med brekt bein og kanonkule festa med kjetting rundt ankla.
Jeg har prøvd å trøste meg og få tida til å gå med å finjustere fantasylaget, saumfare internettet etter nyheter med Enga-relevans, og sett nitrist fotball fra forblåste bygder på nordvestlandet og enda nitristere jorder på Romerike. Eliteserien 2017 er i gang – sies det.
Men nei. Ikke før mandag kl 19.00. Jeg husker jeg som guttunge gikk og kikka på gavehaugen under juletreet, som vokste seg større og større jo nærmere julekvelden vi kom, og følelsen av at hvert sekund i seg selv var som et langt år.
Det kan ikke måle seg med kriblinga etter lukta av en nyvanna og nytrimma Ullevålmatta, flomlys, bruset fra et samstemt Klanen og Kjærka. Kriblinga etter 4-2-3-1, med Zahid, Keita, Finne og Moa. Kriblinga etter fremgang, etter Ronny Deila etter ny stadion på Valle i september.
Jeg har aldri sagt det med større overbevisning: i år så tar vi alt!
Selv ikke før sesongene 04, 05 og 10, som var sist vi slo ordentlig godt fra oss. Vålerenga anno 2017 ser bedre ut enn på lenge. Vi har den beste treneren. Vi har hatt tidenes vindu. Og vi har klassespillere fremover i banen med god dekning etter tidenes vindu! Dette kan bli fabelaktig moro!
Vel, Rosenborg er nok de største favorittene, jeg er med på den. Men bak er det like åpent som det er tett med utfordrere – ifølge de som får betalt for å synse.
6., 5., 4., 3., eller 2. plass, eller 1. plass for den saks skyld. Jeg er ikke sikker på hvor vi legger oss på tabellen, men med litt tur, et par unggutter som blomstrer og noen bønder på jordet, så kan alt skje.
Jeg er ikke sikker på om forsvaret holder tett, at vi unngår skader og er stabile bakover.
Jeg er ikke sikker på hvem som legger opp til flest Moa-scoringer av Finne, Zahid eller Keita.
Jeg er ikke sikker på at dette er sesongen Ronny Deila tar oss til toppen av norsk fotball, at vi går ubeseira i 28 kamper, vinner ligaen med 15 poengs margin og topper det med 5-0 seier over Lillestrøm 3. desember på Ullevål og håndhilsing på Harald.
Men én ting er jeg sikker på etter flere magre år – med ny trener, nye sultne spillere og ny stadion:
– i år skal vi ha det gøy!!
– TrulsT
