En parkert buss, tre wrestling-taklinger og et magisk øyeblikk som forandret alt.
Toppserien, 4. serierunde: Vålerenga-Sandviken 1-0 (0-0)
Kampfakta:
1-0 Jennie Nordin (Synne Sofie Christiansen) (85)
Postludium:
Tre pip i ei fløyte på Valle
En benk reiser seg i glede
Armer løftes
Et flagg stiger til værs
Bekymret stillhet forvandles til frigjort seiershyl
Elleve blåkledde kvinner løper mot hverandre for å feire
Fem rynker i panna forflytter seg på et øyeblikk til begge sider av munnen
Ei halv langside fylles av smil
Å se Maren Hauge beinfly for å kaste seg om halsen på Michelle Betos
Å se spillere stråle i lettelse og jubel
Å se deres kjærester og venner ta high-five
Å se trofaste slitere gi hverandre en klem
Å se folk på tribunen som ikke kjenner hverandre og aldri har snakka sammen plutselig smile til hverandre
Å se ei rørt fotballmor tørke bort en tåre
Å se den herligste av alle våre supportere, Marius, gå fullstendig bananas og løpe over hele tribunen med et Vålerenga-flagg mens han ikke kan slutte å juble
Det er umulig å bli ubrerørt.
Vi ække så himla mange
Det finnes sikkert også noen gjenger som så kulere ut enn oss, denne maikvelden i Oslo
Men det er ikke sikkert det var så mange gladere enn vi
For vi hadde fått kjenne og smake på et lite øyeblikk av seier, av glede, av tilhørighet og – ikke minst – av fellesskap
Disse øyeblikkene som har betydd så mye for folka her øst – i 114 år
Denne ettermiddagen var det oss.
Jeg ville ikke vært det foruten.
Tusen takk, jenter!
Kampen
Sandviken så ut til å komme over fjellet med ett mål for øye: Å ikke slippe inn mål. To stramme firere lå snorrett innafor 30 meter i Vallhall og allerede før halvtimen var spilt ble enhver mulighet til å svi av noen ekstra sekunder på kampuret begjærlig grepet av gjestene. Vi lot oss heller ikke sjarmere videre av bergensernes tre WWE-taklinger på vår kaptein. Men dommerkvartetten så ut til å ha misforstått forbudet mot alt gult på Vålerengas baner, og dro aldri fram kortet. Ei heller da Elise Krieghoff åpenbart ble revet ned på vei gjennom, og av uforstålige grunner fikk frispark imot. (Ut over det så disse dommerne ut til å være toppseriens mest samvittighetsfulle. Her måtte hvert eneste frispark tas om igjen om spillet var satt i gang én centimeter unna åstedet, og fjerdedommeren var ved hvert eneste spillerbytte usedvanlig nøye med også å vise innbytterskiltet – også til de tre tomme tribuneseksjonene i Vallhall)
Vålerenga hadde ballen storparten av tiden og var klart best – uten å imponere så voldsomt. Jennie Nordins heading etter 12 minutter var lenge kampens største sjanse.
Som i forrige kamp fant Enga et nytt gir når timen ble passert. Trykket var ikke så massivt som i Trondheim, men i noen bølger kjørte vi over baktunge bergenserne, og da er det gøy å se dette laget. Angrepsbølgene endte i halvfarlige innlegg, et og annet langskudd – og kanskje ble Stephanie Verdoia snytt for straffe i 62. minutt. Mot slutten av kampen etablerte våre damer et skikkelig dødballtrykk rundt Sandvikens straffefelt, og 9 minutter før kampens fløytist, Fatemeh Zangeneh, gav sitt siste musikalske bidrag, skulle vi endelig lykkes. Synne Sofie Christiansens utoverskrudde corner landet perfekt i løpsretningen foran føttene til Jennie Nordin. Svensken dunket til på volley fra fem og en halv meter og da var Sandvikens keeper sjanseløs.
Etter vårt fortjente ledermål virket det som om våre kvinner ble fylt av panikk for å miste seieren, og det er i denne fasen Sandviken produserte sine største muligheter. Men når man intet våger i 85 minutter får man heldigvis som fortjent.
Vi har sett mer gnistrende angrepsspill i andre kamper. Dette var ikke en blendene seier. Men det spiller ingen rolle. En arbeidsseier i en slitekamp teller også 3 poeng. Så deilig. Så fortjent.
Børsen (1-10):
Keeper:
Michelle Betos 7 – står egentlig en så godt som prikkfri kamp, så kanskje litt kjipt at hun ikke får høyere karakter, men hun har så lite å gjøre at hun også slang seg på skudd som gikk godt utenfor mål, og en må nesten ha hatt flere avgjørende inngrep for å få en tier på børsen. Avgjørende redning mot slutten av kampen. Og Betos gir aldri retur.
Forsvar:
Ellen Wang 5 – middels god kamp, litt trekk for litt mange unøyaktige pasninger, stort sett god kontroll på Sandvikens gode ving.
Jennie Nordin 8 – et par stygge feil til tross: årsbeste for andre kamp på rad, vinner nesten alt i forsvar – og skårer mål.
Arianna Romero 8 BB – fantastisk kamp, bittelitt slurv med et par oppspill, men for en stopper! Gøy å se en stopper på 160 knuse 20 cm høyere spillere i hodeduell.
Tina Dalgård 5 – varierende kamp – mellom slurvefeil og deilige tofotsfinter, spiller noen ganger på litt små marginer, men synes hun har tatt noen steg som fotballspiller siden i fjor
Midtbane:
Aivi Luik 7 – også her svingte det fra det helt geniale til et og annet hasardiøst framspill. Er den spilleren jeg har notert flest positive bidrag fra i dag, vinner ofte ball, har en stor fotballhjerne, blikk og pasningsfot. Feilpasninger står i veien for å bli banens ubestridte gigant.
Gunnhildur Yrsa Jonsdottir 7 – dominerer nesten alle kampene nå, god defensivt og offensivt både med og uten ball. Og tåler en trøkk (eller tre).
Stephanie Verdoia 6 – tilbake fra start med en god kamp, fortsatt god på å finne rom å løpe i, men færre enn normalt i Sandvikens kompakte forsvar.
Angrep:
Theresa Nielsen 6 – får litt mindre spillerom enn sist mot Sandvikens gode back, Laila Himle (som vi tror bevisst ble plassert på Theresas side). Men får også i dag vist at hun er i stand til å parkere de fleste i løpsduell
Johanne Fridlund 6 – gjør veldig mye bra med ball, gøy å se spillere med så mye ro, på vei mot toppformen
Maren Hauge 6 – gode innlegg, villig til å gå i bakrom, flink til å jobbe hjemover, kunne blitt brukt mer, lukter på en sjuer (men som lærere som setter karakterer kompenserer jeg for at hun ble vippet opp forrige uke)
Innbyttere:
Elise Krieghoff – meget godt innbytte, tilfører laget muskler og påfører Sandviken flere frispark mot slutten – som resulterer i skåring
Synne Sofie Christiansen – rekker å slå den avgjørende corneren
Frida Lyshoel – sesongdebut, synes også hun har tatt store steg defensivt i vinter, og leverer en sugende og svært viktig takling da det blir litt hett rundt ørene mot slutten. Virket litt usikker med ballen i beina i vinter, men også det så bedre ut i dag.
For øvrig:
Gøy at det har begynt å dukke opp en og annen video fra damelaget. Intervjuer etter kamp er stas, og jeg vil også rose initiativet med torsdagsklubben på damelagets instagramkonto (som selvfølgelig alle bør følge). Ser noen gjør et nummer av at intervjuobjekt Joey ikke får lagets tekstilleverandør opp som alternativ når hun skal velge mellom to klesprodusenter. Mulig det var en utilsiktet feil, men jeg ble i hvert fall endelig oppmerksom på at det faktisk er Umbro som også leverer damenes utstyr. Nå venter fem (!) bortekamper på rad før Vålerenga tar imot Grand Bodø 28. juni. Vi andre får kjøpe og løpe i Umbro-produkter så lenge. Så møtes vi fit for fight til nye magiske øyeblikk om halvannen måned.
Jerusalem
