Engamorgen fredag 19. mai: Det er jo jobben deres!

Vålerenga er redde for å tape. Derfor er vi hobbypsykologer i dagens Engamorgen. I tillegg er det action i Sverige, som kanskje har ringvirkninger i Norge

Angst. Smak på ordet. Det er ingen måte å si det ordet på uten å bli litt negativt ladet. Angst er, rent teknisk, frykten for hva som kommer. Den kommer i mange former. Panikkangst, nært beslektede dødsangst, og prestasjonsangst, for å nevne noen.

Har du kjent den uroligheten du får når Vålerenga blir pressa bakover eller henger litt etter på en kontring? Vi som har fulgt Vålerenga tett i noen år har kjent dette flerfoldige ganger.

Det er angst 

Min psykolog fortalte meg en gang at angst, i tillegg til depresjon, var det som holdt yrket hans igang. De aller fleste vil oppleve angst i løpet av sin levetid, selvfølgelig i varierende grad.

Når vi på tribunen kjenner dette ubehaget etter at gutta endelig har tatt ledelsen i en kamp, er det fordi vi har lært kroppen at dette er en normal reaksjon. Hjernen er trent opp til å frykte utfallet av kampen. Spesielt når vi har håp.

Dette er vår opplevelse som supportere.

Hvordan tror du spillerne har det? 

Det kan virke som vi supportere ikke regner spillerne som kler på seg den blå drakta som normale mennesker. De er supermenn som ikke lider av tingene vi vanlige dødelige gjør. – Det må de jo tåle. Det er jobber deres, for faen!

Er det riktig å sette denne urealistiske forventningen på spillernes skuldre?

Etter to 1-0 seiere på rad har Ronny Deila avslørt det alle har skjønt. Vålerenga er redde for å tape. Selv nå med sju poeng de siste tre kampene og kun et innsluppet mål, er det tydelig at gutta som kollektiv frykter å slippe inn mål. Gutta er altfor vant med motgang.

Og det er jo ikke rart. Dette har vi til dels sliti med siden seriesølvet i 2004

Det neste året handlet alt om å ta gullet. Så mye at man ikke nøt trepoengerne på veien dit. Det holdt heldigvis hele veien inn, men vi holdt på å kaste det bort. Det hjalp nok ikke at resten av Norge håpet på Start og var mer enn klare til å hånle av et Vålerenga som liksom skulle vinne gull. Den neste sesongen reddet vi bronsjen, men den beviste for alle at oppturen var sart. Den neste sesongen var ingen opptur og dermed kom Martin Andresen og den nye satsinga. Det tiltrakk oss flere gode spillere, men prosjekt-Martin møtte mye motstand, ikke hjulpet av hovedpersonen selv. Spillerne måtte forholde seg til en sjef med to ansikter (bare spør Jørgen Horn). Martin dro og Kjetil Rekdal returnerte, men da var kassa så bånnskrapt at det fortsatt er hull i bakken rundt Vallhall. Den sportslige nedturen fortsatte, med noen små lyspunkter bare for å gi oss håp. Den vanligvis mentalt sterke Rekdal virket som han også slet med forholdene. Prestasjonsangsten hadde klart å dra med seg helten fra Marseille.

Så kom det en opptur. Erik Espeseth og Ronny Deila entret Valle. Gutta fikk en boost som var avgjørende for å redde plassen i 2016. NÅ var vi endelig igang.

Så kom det noen tap og dårlige prestasjoner. Sesongen ble spennende til nest siste runde. Oppturen var sart.

Til tross for treningskampene har 2017 på ingen måte blitt noen opptur

Vi gikk nok alle i fella. 2017 skulle bli året vi endelig var gode, men prestasjonsangst en klubben har lidd under blir ikke på magisk måte borte. Man må jobbe med den, i alle ledd. Ronny Deila vet dette. Erik Espeseth også. Vet du det, sånn egentlig?

For nå har vi kanskje en opptur de siste tre kampene poengmessig, men oppturen er fortsatt sart. Det vil den være en god stund, er jeg redd.

Så da burde vi vel legge en innsats i å fortelle gutta at dette faktisk bare er fotball

Gutta er bare vanlige mennesker som er betydelig bedre til å spille fotball enn de aller fleste. De har ferdigheter som gir de muligheten til å ha det svært morsomt på en fotballbane.

Vi kan jo ikke kreve at de ikke skal lide av de samme tingene vi alle lider av. Herregud, vi lider jo sammen med dem.

Jeg er ganske sikker på at hvis både du, jeg, og Markus Nakkim alle er enige om at vi kun forventer å ha det gøy på kamp, da vil vi fortere oppleve en mindre sart opptur.

Og da vinner vi plutselig en god del flere kamper. Det er gøy det

 

---

Kampfiksing i Sverige?

Igår kunne vi lese at kampen mellom AIK og IFK Göteborg har blitt avlyst.

Årsaken er at flere AIK-spillere har blitt kontaktet av lumske personer som har bedt spillerne bevisst spille dårlig. Som insentiv skulle de både få noen kroner og ingenting ville skje med spillernes familier.

Kjempedeal!

Heldigvis ble de hyggelige tilbudene videreformidlet og forhåpentligvis kommer svenskene til bunns i dette.

Men det får en jo til å tenke på om dette har skjedd i Norge? 

For noen uker siden ble linjemann på Kongsvinger angrepet med tåregass på slutten av kampen. Ryktene gikk rett til mulig kampfiksing. Hvis kampen blir avbrutt vil flere bettingselskaper betale tilbake innsatsen.

Spillere på Ull/Kisa og Follo ble for noen år siden etterforsket for mulige bestikkelser, og, uten å nevne navn, en tidligere toppspiller i Norge fortalte meg for noen år siden om at han hadde blitt kontaktet via via, av noen som ham sa at det antagelig ville dukke opp noen kroner dersom han tapte noen dueller i neste kamp. Til tross for at familien ikke ble truet i dette tilfellet, valgte han å trøkke til i duellene i neste kamp på samme måte som han vanligvis gjorde.

Likevel…

Tygg på den neste gang du ser en fotballspiller gjøre noe veldig rart på banen i norsk seriespill

 

---

Husk Dagsavisen idag

Til tross for at vi er en reklamefri blogg, promoterer vi skamløst dagens Dagsavisen.

Det er jo fredag og da er det nytt innlegg i Aperopets faste spalte.

Plukk opp papirutgaven, fyll opp VIF-koppen med varm drikke, og nyt følelsen av helga som tar deg.

Og drit i at sjefen maser. Du leser jo tross alt spalta vår.