«Gode fotballkamper inneholder mange mål». Den påstanden er noe som gjentas, gjentas og gjentas igjen overraskende ofte fra kommentatorer og eksperter. Vålerengas to siste seriekamper viser hvor forferdelig feil påstanden er.
Bildene som gjerne settes opp mot hverandre er «Mange mål og festfotball» og «Målløst – mest som å se maling tørke». Hvis disse bildene stemmer var gårsdagens kamp på Alfheim – TIL-VIF 2-4 – en tre ganger så god fotballkamp som forrige helgs VIF-RBK 1-1 på Ullevaal.
Det er selvsagt ikke sant. Det er snarere motsatt. Dette kan illustreres ved hjelp av begynnelsen av kampen i går: På tre minutter fra start hadde Vålerenga et mål annullert for en opplagt offside, mens Tromsø kanskje skulle hatt et straffespark. Begge episodene preges av noe halvhjertet fra begge parter.
Ved Vålerengas annullerte gidder ikke TILs midtstoppere å jobbe, mens det heller ikke ser ut som om Bård Finne gidder å bry seg om offside-linja. Sammen med Moa jobber han gjennom en rekke innlærte bevegelser, men det er uten å være på tå hev, det er uten å ha den ekstra gløden. Bare minuttet senere løper Markus Nakkim og El Hadji Mour Samb begge etter en ball. Ingen av spillerne virker overdrevent interessert, de skal bare nå fram, og kommentatoren trenger fire repriser på å bombastisk uttale at det er en soleklar straffe. I realiteten er det to spillere som uten guts og glød forfølger en ball, og det er ingen av dem som faktisk vinner den.
Kontrasten er stor til forrige helg: Vålerenga gikk ut i hundre fra avspark mot Rosenborg. Det var en serie sjanser – flere enn Vålerenga hadde skapt i de tre forrige kampene til sammen – i løpet av de første tolv minuttene. Fandenivoldskheten lyste av øynene på spillerne, og RBK møtte det Vålerenga alltid møter når vi er i grisgrendte strøk: Et lag som spilte sin cupfinale, eller som i hvert fall var mentalt forberedt som om det var det.
Å sette riktig mentalt tenningsnivå er noe av det vanskeligste man kan gjøre. Det kan kanskje illustreres med forrige kamp hvor Vålerenga ledet 4-0 på bortebane: I Kristiansand i 2002. Tobias Grahn ble kåret til banens beste spiller. I løpet av første omgang hadde han to scoringer, to direkte eller indirekte målgivende (David Hanssen scoret begge), gult kort for en hodeløs takling (skulle hatt et par gule til for et par tilsvarende tilfeller og illsinte protester mot dommeravgjørelser) og et balltap som medførte scoring mot. Vålerenga vant til slutt 7-2 over Start, men da var Tobias Grahn forlengst ferdig med kampen. Alt han gjorde skjedde den første halvtimen, han var byttet ut til pause. Tenningsnivået var altfor høyt. Han var som en cola- og sjampis-soss på raid på Solli Plass en lørdagskveld.
Tenningsnivået vårt mot Tromsø var for lavt, mens det mot Rosenborg antakelig var det ideelle.
Dette nivået handler også om å ha et tenningsnivå som matcher motstanderens tenning og evner.
I gårsdagens kamp brukte Vålerenga de neste minuttene etter de to nevnte episodene i starten på å ta ledelsen, øke den og fortsette med det. Det sto 4-0 til VIF. Klokka sto på 25 minutter, og kampen var i praksis over. Dette skjedde ikke helt uten at Vålerenga deltok, men jeg vil hevde det i større grad var basert på manglende oppmøte fra Tromsø enn på magi og genialitet fra Vålerenga.
Twitter oppsummerer det godt her:
VIF fikk oppleve hva effektivitet betyr. Fire målscorere.https://t.co/9EYiPJ0dlt@ValerengaOslo @Aperopet @klanen @eliteserien
— Reidar Sollie (@reidarsollie) 3. juni 2017
De har øvd mye på det
— Reidar Sollie (@reidarsollie) 3. juni 2017
Når andreomgangen kom, hadde VIF noe å tape og ble mentalt defensive. Spillmessig er nok likevel denne omgangen minst på linje med den første. Mens TIL hadde ingenting å tape, og dermed kunne gå mer offensivt til verks.
Dagbladet så noe som var en mellomting mellom tyrefekterfight og verdenskrig, mens vi andre så at Zahid ikke var helt tilfreds med bråkjekk arroganse fra an Morten Gamst-Pedersen som virkelig er i ferd med å bli avskiltet som fotballspiller.
– Jeg er fornøyd med pausen og andre omgang, men misfornøyd med første omgang, sier Tromsø-trener Bård Flovik til Eurosport.
Aperopet så ikke hva som skjedde i pausa i Tromsø-garderoben, og kan derfor ikke si seg uenig i at de var gode da. Men til slutt var det en velfortjent seier i Tromsø. Vi var bedre enn TIL, men det skulle ikke mye til før resultatet hadde vært et annet. Derfor er det en kamp som ikke skal la oss hvile på laurbærene, men snarere ta med oss som gode for poengfangsten, gode for selvtilliten (Vi kan score mål!) og et eksempel på at mål ikke er den eneste underholdningen i fotball.
Deila sier til Eurosport
– Jeg mener toppnivået er så høyt at vi kan slå hvem som helst. Det vil si at vi kan være helt i toppen og kjempe om medaljer. Men bunnivået er nedrykksnivå. Vi kan tape mot hvem som helst.
Da tenker undertegnede at vi må se på toppnivået som deler av Rosenborg-kampen, ikke målene mot Tromsø.
Høydepunktene fra kampen kan du blant annet se hos Aftenposten.
Les mer hos klubben, NRK, Dagsavisen og TV 2.
Ghayas Zahid og Robert Lundström må stå over neste kamp (mot Strømsgodset) på grunn av gule kort.
Larsen Kwarasey på vei til VIF?
Diverse medier med VG i spissen melder at Adam Larsen Kwarasei er på vei fra Brøndby til Vålerenga, og at kun en signatur gjenstår. Etter hva Aperopet erfarer kunne man si akkurat det samme før vår tidligere juniorkeeper gikk til Danmark. Den gang var det til slutt et økonomisk tilbud i Danmark som var bedre enn hva VIF ønsket å tilby.
Så: Vi får se!
7/7 1997 ledet Vålerenga 4-0 mot Moss i 1.divisjon etter 20 minutter! Det var over 9000 tilskuere og på grunn av lange køer var det mange som gikk glipp av endel scoringer
7/7 1997 ledet Vålerenga 4-0 mot Moss i 1.divisjon etter 20 minutter! Det var over 9000 tilskuere og på grunn av lange køer var det mange som gikk glipp av endel scoringer! Uka etterpå tapte Vålerenga 1-2 hjemme mot Sarpsborg! Moss rykket opp sammen med Vålerenga og Sarpsborg rykket ned!!