Grindheim har tatt kapteinsansvaret på alvor og gått foran som en leder i flere kamper i år, og ble etter søndagens kamp mod Strømsgodset kåret til banens beste av Aperopet. Han beinflyr både fremover og bakover, trår til i dueller, gjør grovarbeid og leder angrep. Daniel Fredheim Holm ser ut til å ha funnet seg sjøl etter skadene og tok mye ansvar mot godset. Vålerengas beste spiller så langt i år er etter Aperopets mening Jonatan Tollås Nation. Også han hadde en OK minus-kamp mot Godset, men har stått frem og tatt ansvar i krigen, og er nå der vi håpet han skulle for tre år siden. Men bak disse savner jeg flere som tar ansvar, viser personlighet, guts, krigervilje og vinnermentalitet.
Det er ingen tvil om at Vålerenga har et talentfullt lag, det har vi sett glimt av også i år; Zahid har vist ferdighetene og repertoaret sitt, Finne er en arbeidsplugg med nese for mål og Moa trenger ingen introduksjon. Men det er ikke det det står på.
Ronny Deila er en mann av mange ord. Og når Ronny Deila snakker, da lytter du. Vi som har lyttet litt på Ronny vet at det han driver med er å utvikle lag. Et lag består av spillere, en gjeng med mennesker som skal prestere sammen. Han mener at dersom laget skal utvikle seg må menneskene utvikle seg. Du er først og fremst menneske, dernest fotballspiller. Ronny krever at du som spiller gir av deg selv, ikke bare pasningstreffprosenten og trikseferdighetene dine, men også personligheten din.
Ronnys ord oppsummerer det jeg savner; at spillerne viser personlighet på banen. Viser litt galskap! Det er ikke uten grunn at spillere som Morten Berre, Tom Henning Hovi, Kjetil Wæhler og Erik Hagen har fått legendestatus i Vålerenga. Utenfor banen, de triveligste, roligste menneskene du kan tenke deg. På banen, klin gærne!!! Masse personlighet, en helt annen enn hva man skulle tro om man bare kjente dem utenfor banen.
Selv jobber jeg som regissør. I teatret snakker vi om «å slippe oss løs», tørre å drite oss ut, by på oss selv, gi litt faen. Jeg leter etter den samme galskapen hos mine skuespillere som Ronny gjør hos sine spillere. Det er overraskende mange likheter mellom det å stå på scenen og å spille fotball. Er du en god skuespiller, men ikke byr på noe mer enn å spille troverdig, er det ingen som reiser seg og klapper når teppet går ned. Er du god til å trikse med ball eller rask til å løpe, men ikke går inn med hele deg, vinner du sannsynligvis ikke kampen.
Det krever personlighet og galskap!
I en prestasjonsgruppe snakker man om vinnermentalitet, en kultur innad i laget. Og det tar tid for en kultur å sette seg. Jeg er sikker på at Ronny Deila vet hva han driver med. En mann av så mange velvalgte ord er ikke bare full of it. Gi Ronny og dette laget tid, så skal du få se utvikling, den er allerede i gang.
Etter tapet i Skien etterlyste jeg baller hos spillerne, viljen til å vinne. I kampen mot Rosenborg så vi tendenser. Et Vålerenga-lag som nektet Rosenborg å spille sitt eget spill, og som kom tilbake og utlikna i sluttminuttene – fullt fortjent. To skritt frem. Mot Godset var det ett tilbake. Over tid kaller man dette utvikling, og tiden er inne for å ta to nye skritt:
Lørdag kl 18 møter vi Lillestrøm på Ullevaal. Dette kan potensielt bli en gamechanger for 2o17-utgaven av Vålerenga. Rosenborg, Norges beste lag, kamprammer en cupfinale verdig (nesten). Det var en tøff og riktig oppgave for et lag i utvikling. Men Lillestrøm hjemme… Her kommer den virkelige testen.
Det er mulig Ernest Agyiri ikke akkurat er født på Kampen og døpt i Vålerenga Kjærke, men til og med han kommer til å kjenne at dette ikke er en hvilken som helst kamp. Disse kampene lever sitt eget liv, helt utenfor fotballens formler og ligninger om tabellposisjon, formkurve, trenere, spillere, suspensjoner osv. Det er det laget som vil mest, gir mer og byr mest på seg selv som vinner, laget med spillere som tør å sette helse og rykte på spill for å vinne kampen – ikke bare unngå å tape den.
En milepæl som å vinne sitt første derby sammen som lag bygger ikke bare lagmoral og selvtillit, men kan også gi en åpenbaring av hva-som-må-til og en plattform å bygge videre på. Et tap, det samme, men da må man kunne se hverandre i øya og si at vi kunne og burde gjort mer. Der har du moral!
Jeg utlyser herved en «Stilling Ledig!» – som forkjemper i rekke med Vålerengas tapre soldater, Grindheim, Daniel og Tollås – som legende med Panzer, Berre-på-landslaget og Kong Henning Hovi – som gallionsfigur på nye Vålerenga Stadion med FreddyBoy og Henger’n.
Alle titler er up for grabs lørdag kl 18.oo
