Engamorgen onsdag 19: juli: Du er ikke den eneste som sliter!

«Undersøkelse: Fire av ti norske toppspillere innrømmet psykiske problemer», meldte VG i går. De fulgte opp med å intervjue en rekke fotballprofiler som sa mye klokt om problemstillingen. Det gjør at det også for oss supportere er viktig å komme på banen.

Jeg kjenner en. Han har sesongkort på Ullevaal. Men har ikke vært der på flere år. Hvert år skaffer han sesongkortet. Men – og vi kan si det mildt – han sliter såpass med psyken at han ikke takler folk. Han går derfor ikke på kamp.

Og han er en av mange.

For vi kjenner alle noen som sliter.

Og vet vi ikke om noen, så er det antakelig noen som sliter enda mer, fordi de ikke har noen å dele det med.

Men tilbake til undersøkelsen om utøverne – på banen – som VG ga oss tallene fra:

43,3 prosent av 119 intervjuede norske fotballspillere fra de øverste to divisjonene forteller at de sliter eller har slitt med angst og depresjoner.

Er tallene representative og noenlunde jevnt fordelt i de ulike lagene betyr dette at 14 av spillerne i Vålerengas 32 spiller stor stall sliter eller har slitt med angst og depresjoner. En startoppstilling og de tre reservene man kan benytte hver kamp.

– Vi var veldig overrasket over at tallene var såpass høye. Det er nok nyanser av det, men det viser i hvert fall at det er noe vi skal ta på største alvor. Vi vil sørge for mer bevisstgjøring og åpenhet rundt det, og vise at vi har et tilbud for dem som ønsker hjelp, forteller idrettens fagforeningsleder, NISO-leder Joachim Walltin, til VG.

Magnus Lekven og Jonatan Tollås Nation er Vålerenga-spillerne som uttaler seg om saken til VG.

– Det er trist hvis det er så mange som føler på angst og depresjoner i forbindelse med fotball. Det er helt sikkert høyere tall enn i samfunnet for øvrig. Vi er under konstant press. Det er ikke overraskende at vi ligger høyere enn hvermannsen, men det er alarmerende at det ligger så høyt, forteller Tollås Nation.

Hva er det som skaper dette problemet? Er det et større problem i fotballen enn i andre idretter? Hva kan gjøres med problemet?

Jeg tror problemet blir større i fotballen, og jeg tror dette skjer hovedsaklig av tre grunner.

1. Spillere er utsatt for et press gjennom å flytte til usikre situasjoner gjerne langt unna. (– Vi er på korte kontrakter, man kan miste plassen på laget, man kan risikere å få veldig tøffe tilbakemeldinger fra trener, som kan være tøft, mener Odd-kaptein Steffen Hagen).
2. Det er en naturlig konkurransesituasjon innad i spillergruppene, og i dette oppstår usikkerhet. Samtidig er forskjellen i økonomi og oppslutning så stor at fallhøyden i fotball blir større. (– Man vet konsekvensene av å gjøre det dårlig eller gjøre en feil. Hver gang man drar på kamp, er det 10 000–20 000 personer som ser på deg og bedømmer prestasjonen du gjør på jobb den dagen. Det er selvfølgelig et helt annet press enn mange andre i næringslivet opplever, sier Tollås Nation til VG).
3. Presset utenfra er voldsomt. Hvis du ikke har sterk psyke og utsettes for all den dritten som kommer fra egne «supportere», så bryter du lett sammen når hundrevis har fortalt deg i sosiale medier og på stadion hvor udugelig du er.

Hva skal Vålerenga gjøre med dette? Vålerenga må gjerne må bli foregangsklubben for dette. Med det mener jeg ikke foregangsklubben som rydder opp når det går galt. Snarere foregangsklubben man ser til for å finne ut hvordan ting går rett.

Skal VIF – eller noen annen klubb – bruke alt av krefter på å fronte gode formål og flotte quickfixes, tror jeg det er stor fare for at det vil bli brukt for mye energi på at kjente fotballspillere står fram i media og forteller om hvor vanskelig det er, og for lite på å løse selve problemet. For mediefokuset vil desssverre i for stor grad være sensasjonsbetinget og kjendisfokusert.

Jeg ser for meg at det er lettere å få en avis til å skrive saken der Freddy dos Santos snakker ut om hvor vanskelig det var å få sove i ei uke etter 100 millioners-straffemisssen i Brugge enn det er å få til en god sak om den afrikanske 17-åringen med sosial angst som ikke fikk lønna si, ikke hadde noen venner og ikke fikk det til å fungere på banen, og derfor gikk til grunne i ei norsk bygd samtidig som forventningspresset fra hjemland og familie vokste.

Derfor ønsker jeg at det ikke er klubbene, men heller Fotballforbundet, Norsk Toppfotball og NISO står for denne jobben.

Områdene hvor jeg ønsker at Vålerenga skal bli best i klassen er arbeidet som ikke gjør at problemene eskalerer og som bidrar ytterligere til å gjøre Vålerenga til en god klubb å være i.

Altså, for å gjenta løsningene fra punktene fra lenger opp:

1. Vi skal sørge for at internasjonale og norske spillere som kommer til Vålerenga har noe å gå til. Vi bør derfor nekte spillere kontrakt dersom de ikke har en videregående utdanning eller en plan om å ta det, legge til rette for videre utdanning etter dette. Sørge for at det er nettverk av spillere, slik at du ikke får et afrikansk talent til klubben som 18 år gammel bryter opp fra alt som er kjent og får en proffkontrakt og lite annet. Dette er i tråd med «Det må stilles større krav til klubbene om å gjøre mer for å ta vare på menneskene de henter hit. Det er ikke nok å plassere dem i en sokkelleilighet med PlayStation» som Stabæk-kaptein Morten Morrisbak Skjønsberg sier til VG.
2. Vålerenga skal tenke helhet og ha både fysiske og psykiske trenere på plass som sørger for at konkurransen i laget skjer på sunne vilkår, og at spillere som trener for lite, trener for mye, spiser for dårlig, kommer hjem fra ferie uten å være uthvilte eller på andre måter ikke fungerer fanges opp og får beskjed om at noe må skje. I Vålerenga ønsker vi oss ikke spillere som løper gjennom murveggen hvis treneren sier det, men spillere som skjønner at det ikke er lurt å løpe inn i en murvegg.
3. Supporteratferd og medieatferd. Hvis de som skal støtte deg i det du gjør forteller at du suger lut; Hvem skal du lene deg på da? Når du blir avlivet for åpne facebookgrupper for en uheldig inngripen i åpningsminuttene, men ingen ser at du redder oss fra tap i siste minutt; Hvorfor skal du tro at du er noe da? Det ber ikke snakk om å sensurere supporterne eller begrense diskusjonen av spillernes innsats. I Aperopet har vi en spillerbørs etter hver kamp. Men det står aldri: «Han er dritt, måtte han aldri bli å se i Vålerenga igjen». Dette er fordi vi respekterer folk. Og vi respekterer vålerengafolk litt mer enn vi respekterer de andre. (– Et tips til unge gutter er å heller ikke lese alt som er av kommentarer om deg, for det er veldig mye rart. Du kan si hva du vil, men hvis du leser en overskrift hvor det står at du er veldig dårlig, gjør det noe med deg. Så du må være litt smart, sier Lekven til VG).

Som Vålerenga-supportere har vi mange måter å ytre oss på, men det å gjøre det med anstendighet og snert er vesentlig. Derfor håper vi at de andre lagene lider, men ikke de andre spillerne. Det er det en vesentlig forskjell på.

***

For noen uker siden anbefalte Freddy dos Santos på Twitter folk å se dokumentaren om Thomas Hansen/St. Thomas, et ufattelig musikalsk talent som også spilte lovende juniorfotball sammen med Freddy i Skeid. Sitt «gjennombrudd» – eller sammenbrudd om du vil – i norske medier fikk han i 2002. Aftenposten, Dagbladet og VG lagde massive oppslag etter at Hansen hadde skjelt ut publikum og band på scenen i Royal Albert Hall i London under en turné med amerikanske Lambchop. Presset på St. Thomas ble ble ikke noe enklere av hvordan media rapporterte om det hele. I 2007 døde St. Thomas av en uheldig kombinasjon av reseptbelagte medisiner, selvsagt tett forbundet med artistens psykiske helse.

Filmen handler i svært liten grad om fotball, men ligger tilgjengelig hos NRK og er verdt å se.

Har du noen kroner til overs til et godt formål finner du St. Thomas’ minnefond her.

De arbeider med å bedre det psykiske helsevernet, spesielt for barn og unge.