Da gutta ikke gjorde jobben på lørdag, dro damene i land borteseier mot et av de rareste navnene i Toppserien. Vår gjesteskribent Jerusalem har observert kampen og en god del mer.
Dobbeltnavn 1: Drar man langt nok ut på bygda – der stedene enda ikke har fått et skikkelig navn – dukker det opp en underlig tendens til å gi idrettslag personnavn. Her finner vi lag som Odd, Vidar, Ørn, Bjørn, Ull, Henning og Viggo. Men ingen slår Arna-Bjørnar. Når man liksom for virkelig å toppe det hele velger å kalle opp et fotballag med dobbeltnavn og uklar kjønnsidentitet, forstår vi at våre beste kvinner virkelig måtte utenfor allfarvei for å spille kamp denne lørdagen. Hvor mye Arna-Bjørnar enn liker å fremstå som et bylag fra Bergen.
Fra mareritt til prosjektil: Vårkampen mellom VIF og AB skulle bli en berg- og dalbane av en fotballkamp og det var fristende å fortsette på referatet fra april. For det skulle bli mer tivoli med disse motstanderne. Vålerenga måtte opp i grålysningen for å rekke kampstart, men så – i likhet med vårkampen – ikke ut til å ha våknet i tide. Når en kommer rett fra tap på Åråsen for så (i opptak) å se AB bruke 19 sekunder blank på å ta ledelsen og 3.27 senere har økt til 2-0 ved en dame med trippelnavn aner en bare at dette skulle bli en av disse helsvarte dagene. Men etter 4 spøkelsestogaktige minutter med frøkenfotball fra gjestene var det nesten bare Vålerenga på Arna idrettspark. Damene spilte seg til flere gode muligheter før pause og etter en drøy halvtime stoppet Arna opp. Fra traktor og skurtresker, fra fiskeskøyte og reketråler – og fra toget på Bergensbanen skuet folk opp mot himmelen. Hva var det som gikk så fort? Var det en meteoritt? En komet? Et stjerneskudd? Det gleder meg å endelig kunne opplyse Arnas befolkning: Det var Anne Lise Olsen som fyrte av et prosjektil Arna aldri har sett maken til, klistret i vinkelen fra spissen av 16.
En annerledes idrett – om dommere, speakere, kommentatorer og skiskyting: Med jevne mellomrom hører vi noen melde om hvor viktig det er at vi ikke sammenligner herre- og damefotball. Og det er mye sant i det. Når damekeepere på 167 skal stå i like stort mål og sammenlignes med herrekeepere på 198 ser kvinnefotball dårligere ut enn den er. Damene på banen utøver toppidrett.
Men det som (bortsett fra at de i motsetning til andre kvinneidretter ikke spiller med tilpasset bane, ball og mål) etter mitt syn gjør damefotball til en annerledes idrett handler etter mest om det som skjer rundt damene. For det vi opplever rundt kampene matcher ikke profesjonaliteten spillerne legger ned. På damekamper må en ta til takke med kommentatorer som ikke aner noe om verken lag eller spillere og gjennomgående bruker feil uttale på spillere og altfor ofte også feil navn (i kampen mot AB ble for eksempel Camilla Kur Larsen konsekvent til Emma Kur – og han er faktisk den beste kommentatoren på Dagbladets toppseriesatsing). En må leve med supportere som knapt nok synger og hvis de gjør det gjør de det sjelden i takt – og speakere som opplyser om feil målskårer og tror at alle oldemødre svenske fotballspillere er oppkalt etter alltid må leses opp. Og jammen må ikke damene også holde ut med ganske udugelige folk uten fotballfaglig bakgrunn som meg selv når det skal lages spillerbørs.
Også var det dommerne da… Det er dessverre umulig å unngå og legge merke til både fraværet av konsekvens, åpenbare feil og manglende skjønn og spilleforståelse. Jeg vil allikevel ikke rette kritikken mot toppseriens dommere. De får oljefat fulle av kjeft for å gjøre så godt de kan. Dette handler først og fremst om at vårt kjære fotballforbund ikke prioriterer dømming i toppserien, og verken henter dyktige nok dommere – eller heller gir de vi har i nærheten av de samme utviklingsmulighetene som mannlige toppdommere. Man høster som man sår. Men etter hvert har jeg lært meg å sette litt pris på det også. Dette er nemlig noe av det som gjør kvinnefotball til en helt annen idrett. Dommerne tilfører idretten en fullstendig uforutsigbar dimensjon som gjør damefotball mer spennende enn de fleste andre idretter. Damefotball blir på en måte ballidrettens skiskyting. Plutselig – midt i matchen – dukker det opp en situasjon som kan forandre kampbildet totalt. Fra den blåeste himmel kan de underligste straffespark og utvisninger komme uten at noen andre enn kamplederen forstår hva som traff de.
I kampen mot Arna-Bjørnar ble en aldri så liten strafferunde tilført kampen da vår spiss Camilla Kur Larsen var klar for å skyte ballen i mål fra 5 meter, men dommer fant ut at hun ikke ville gi fordel, men heller blåse VIF- frispark på 17 meter med 11 AB-spillere i mur. Det var også smått utrolig at vi for andre kamp på rad ble snytt for en krystallklar straffe da Maren Hauge åpenbart ble klippet ned av hjemmelagets keeper. Også har vi den mye omtalte situasjonen da Emilie Nautnes, etter et advarende pip i dommerens fløyte, fortsetter å somle litt med å gå av banen ved et bytte, og får sitt andre gule. Åpenbart strengt. Og definitivt ikke noe jeg har sett andre dommere gjøre.
Når det er sagt var dommer Marit Buhaug Folstad (som jeg mener er en av de beste i toppserien) konsekvent i sin nulltoleranse mot drøying og usportslighet. Også Elise Krieghoff fikk gult for så vidt å sparke ballen bort etter å ha gått i offside. Så i stedet for å legge inn protest (sorry, Arna-Bjørnar, dette er både waste-of-time og tok brutalt livet av all sympati) og latterliggjøre Folstads avgjørelse, burde dette i stedet bli en ny standard. Hadde digga om alle dommeren slo like knallhardt og konsekvent ned på somling, drøying og usportslighet. Problemet er mangelen på konsekvens i dømmingen.
Snuoperasjonen: Vålerengas snuoperasjon startet lenge før utvisningen. Som nevnt kunne vi med dommeren med oss lett ha ledet til pause, Arna-Bjørnar slapp knapt til på vår halvdel og i minuttene etter hvilen er det sammenhengende hett rundt øra på ABs keeper med skudd fra Verdoia, 2x Hauge, Kur Larsen og Jonsdottir. Og etter 62 min leverte sistnevne et klassefrispark – type Thomas Hässler. I minuttene etter fortsatte VIF-trykket med 4 vasse sjanser på 4 inkludert stolpetreff fra Jennie Nordin. VIFs sjansebonansa ble avsluttet med en kjempemulighet Gunnhildur Yrsa Jonsdottir burde ha scoret på. Men da håpet var i ferd med å ebbe ut og jeg kjente på savnet av Johanne Fridlund dukket vår amerikanske toppscorer opp fra intet, og halvveis liggende leverte Elise Krieghoff en halvveis brasse og sendte ballen i bue over hennes tidligere lagkamerat Alyssa Giannetti i AB-målet.
Dobbeltnavn x3: Ny milepæl for damelaget: Årets første borteseier mot et lag foran oss på tabellen. Vi har hatt godt med flyt de to siste kampene, men prestasjonen er likefullt stor: Dette var ABs andre tap i år, og jeg synes vi er klart bedre enn de i begge kampene i år (også 11 mot 11). Vi har fortsatt noe å jobbe med for å hindre enkle baklengs, men høstsesongen har startet på deiligst mulig vis med overtidsseier og 3 klassemål. Som seg hør og bør mot Arna-Bjørnar – av tre spillere med dobbeltnavn.
Målene:
1-0 (1) Josee Nahi
2-0 (3) Josee Nahi
2-1 (33) Anne Lise Olsen (Camilla Kur Larsen, Ellen Wang)
2-2 (62) Gunnhildur Yrsa Jonsdottir
2-3 (90) Elise Dana Krieghoff (Jennie Nordin)
Børsen (for anledningen med dobbeltnavn):
Michelle Jenny Betos 5
Theresa «#8» Nielsen 5
Anna Jennie Nordin 5
Ingrid Katrine Søndenå 4
Ellen «Superellen» Wang 4
Stephanie Ann Verdoia 7
Aivi Belinda Kerstin Luik 6
Gunnhildur Yrsa Jonsdottir 7BB
Anne Lise Olsen 7
Camilla Kur Larsen 5
Maren Eithun Hauge 6
Innbyttere:
Elise Dana Krieghoff (30 min for Larsen) 7
Frida Berg Lyshoel (14 min for Verdoia)
Tina «Tina» Dalgård (7 min for Hauge)
