Vi har kommet oss over bakrusen og euforien etter åpningshelgen på vårt nye stadion. Det er tid for å vende fokus til det sportslige igjen.
Mandag skjedde det igjen. Et tafatt Vålerenga-lag tapte på eget gress. Denne gangen Vålerenga 2 mot KFUM Oslo i PostNord-ligaen, med flere profilerte A-lagsspillere på banen som Moa, Stengel, Nakkim og Ibrahim. Hele 0-4. På herresiden har vi etter to kamper på vår nye hjemmebane hele 1-6 i målforskjell. Det er ikke Aperopets greie å krisemaksimere, men vi kan vel alle være enige om at Vålerenga sliter sportslig for tida. 3-1-seieren mot LSK på Ullevaal 24. juni er siste seier i Eliteserien. Seks kamper, der altså.
Så hva er greia?
Som Aperopet nærmest har hatt en egen serie om i år; Deila trenger tid til å bygge et topplag. Men når man nesten kan kjenne disen fra nedrykkssumpa komme sigende under seg på tabellen må man begynne å se seg selv i speilet.
Vi tar en titt.
Det første vi ser, spillerstallen. Den består av mange unge spillere med uforløste talenter, litt eldre spillere som er hentet inn for å få fart på talentet sitt igjen og enda eldre spillere som sliter med å finne tilbake til gammelt nivå. Per i dag er det kanskje bare Adam Larsen Kwarasey som holder et høyt Eliteserienivå i laget.
Hvis vi ser til 3-1-seieren mot LSK mangler vi samtlige spillere som bidro med målpoeng; Ghayas Zahid (1 assist, 1 mål) og Rasmus Lindkvist (2 assist) er solgt, Bård Finne (1 mål) er skada, og Moa (1 mål) ser ikke ut til å bli kvitt skadeplagene han heller. Etter denne kampen har vi scora tre mål i Eliteserien – på seks kamper.
Da er det ikke rart du taper mot Sarpsborg som ligger på 2. plass og spiller om de edleste av metaller. Det er klart det er surt å tape den første kampen på eget stadion. Ja vel, vi tapte mot et mye bedre lag, det får så være, men å gjøre det fordi man møter opp til den største kampen i klubbens historie med høye høye skuldre og apati, nei, det er verre å svelge.
Vi har sett i hele år. Spillernes energinivå og tilstedeværelse har gått som en berg-og-dal-bane. Vi så det mot Sarpsborg på søndag der spillerne virket tafatte og til tider uinteresserte. To uker tidligere, borte mot Rosenborg i cupen, var energien noe helt annet, 1-2-seier. Det er dette mysteriet Ronny Deila må løse.
Men er det bare Ronnys ansvar? Hva mener spillerne selv? Etter kampen mandag sier Moa i et intervju med VGTV at det ikke er dårlig stemning i laget:
Jeg føler ikke at det er noe dårlig stemning. Vi har ikke fått de resultatene vi har håpa på i de siste kampene, men vi får prøve å få disse to kampene ut av systemet, så er det bare å angripe de neste kampene.
Gå i oss sjøl, få kampene ut av systemet, brette opp erma, jobbe på videre. Vi har hørt det mange ganger, ikke bare i år, men i flere sesonger, snakk om at vi må løfte oss, gå i krigen, men hvor er spillerne som viser at de faktisk gjør det?
Og det er her vi ber spillerne se seg selv i speilet.
Ikke bare for å fikse sveisen.
Innsats trumfer som regel kvalitet. Vi ser det hvert år i cupen. Og neste uke er vi selv underdogs i cupen når vi igjen tar imot Sarpsborg 08 på Vålerenga kultur- og idrettspark!
Husk at sesong- og Vallekortet ditt ikke funker til cupkampen, du må kjøpe billetter som andre lekfolk. For eksempel ved å trykke HER.
På tide at noen står frem som ledere i laget. Ser ingen der nå.
Årkort komentar. Synes at det er merkelig at når en kjøper et sesongkort må også kjøpe egen bilett til Cup Camper. Føler meg grundig lurt.
Når en kjøper et sesongkort regner jeg med at det dekker alle hjemmekamper uansett anledning. Slik er det i andre Land f.eks England