Toppserien: Vålerenga – Kolbotn 2-0 : The Home of the Brave

Vår eminente gjesteskribent Jerusalem leverer her kampreferatet etter åpningskampen på Vålerenga Kultur- og Idrettspark:

THE HOME OF THE BRAVE – stadionåpning – the American way

Toppserien, 17. serierunde: Vålerenga-Kolbotn 2-0 (1-0)

1-0   Stephanie Verdoia (Jennie Nordin, Aivi Luik) (42.41)

2-0   Elise Krieghoff (Gunnhildur Jonsdottir, Jennie Nordin) (45.52)

 

«Till alla dom som korsat atlanten»: Mens gutta så vidt hadde kommet seg ut av kassesnekkeriet i nr. 29 og fotballen endelig hadde ankommet Vålerenga forberedte ei 15 år gammel jente seg på å ta avskjed med livet hun kjente her for å krysse Atlanteren – alene. For mange ble livet på østkanten tøft. For nykonfirmerte Solveig så tøft at hun måtte finne seg en framtid et annet sted. Hun var en av mange unge som måtte ta et endelig farvel med kjerka, skolen, vennene og gatene hun hadde tilbragt hele livet i, lekt i og blitt forelsket i. En modig dame måtte forlate sitt hjem for å reise til «The home of the brave». Da hun skulle ta avskjed med foreldrene knakk hun sammen. Hun skulle aldri se dem igjen. Hennes historie skulle skrives i Statene, men det er vanskelig å reise uberørt fra Vålerenga. Og i en alder av 96 skrev Solveig Johnsen Olsen et brev til sine slektninger fra «The land of the free» hvor hun forteller om minnene fra ei gate, fra et hus og fra en gård hvor hun brukte sine aller beste år – og at hun aldri, aldri kan glemme Vålerenga. Kanskje hadde hun også et lønnlig håp om at hennes nye hjemland en vakker dag kunne gi noe tilbake til stedet der hun vokste opp [1].

Et århundre etter Solveigs emigrasjon reiste tre modige jenter motsatt vei. De skulle skape historie på Vålerenga, og jeg lover at denne ettermiddagen på Vålerengas stadion vil vi som var der heller aldri, aldri glemme.

Innskyting: Vålerenga-damene lot ikke anledningen gå fra seg til å gjøre Parken til sin lekegrind. Fra Anne Lise Olsen gjorde slutt på 104 års lengsel med den aller første pasning på vår nye stadion, var det stort sett spill mot et mål på Valle. «Ali» var også nær ved å få foten på Maren Hauges innlegg allerede etter 3 minutter. Det var flere nordiske forsøk på innskyting fra Gunnhildur Jonsdottir, Jennie Nordin og Maren Hauge x3, men denne kampen ble raskt amerikanisert. Allerede tidlig i kampen skremte Elise Krieghoff gjestene alene med keeper og var så nær ved å rappe ballen fra en litt for vågal Kolbotn-keeper, Michelle Betos var våkent med på notene når Follo-laget en sjelden gang nærmet seg vårt mål, og Stephanie Verdoia varslet at noe var i gjære – først på skudd, så nær heading, så nesten fri på blank kasse. Og så …

The American moment: Noen øyeblikk skaper historie. Noen minner vil aldri dø. Noen skudd går inn i evigheten. Denne septemberettermiddagen, kl. 15.43.15 [2], 38 år etter at kjerka brant, får vi som har møtt opp i Parken bivåne et øyeblikks magi. Aivi Luiks frispark søker Jennie Nordins hode. Ballen danser seg gjennom lufta og stuper mot 15-meteren. Så stopper verden opp. Det blir helt stille. I nøyaktig riktig millisekund løfter Stephanie Verdoia høyrefoten. I perfekt balanse skal tusenvis av treningstimer honoreres. Halv volley. Strak vrist. Riktig treffpunkt. Passe kraft. Bang. Stadion gisper mens kula setter kurs retning Ulven. 732×244. Høyre hjørne. To centimeter til høyre for keepers rekkevidde. I et øyeblikk letter 3237 romper på Valle, 3237 klappseter går i vertikal posisjon, 6916 armer løftes med himmelen sjøl til tak. Så strammes 3458 stemmebånd og vi får høre det største brølet som noen gang hadde lydt under åpen himmel på Valle eller i en damekamp i Norge. Det første brølet på vår første hjemmebane. Og midt i den blå mølja – dama som ikke kunne tillate en sarping å få æren av å bli vår stadions første målskårer. For alltid vil Stephanie Verdoias navn være hamret inn i idrettsparken. Og på denne gledens dag føles det bare helt riktig at vårt første mål krediteres verdens gladeste fotballspiller. I hele år har denne solstrålen fra Salt Lake City smilt fra øre til øre. Om det er et halvkjipt trøstemål eller matchvinnerskåring på brasse i siste spilleminutt, Stephanie Verdoia bare oser av glede over andres prestasjoner på banen og over spillet vi elsker. Det ser rett og slett ut som hun unner andre å prestere. Nå var det hennes tur. Den første scoringa på vår nye stadion var bare nydelig. Så også feiringa. Ikke noe innøvd eller «nå skal jeg prøve å se kul ut». Her var det bare pur glede som ble sluppet løs – pur glede som var umulig å temme – og pur glede smitter. Akkurat sånn det skal være på det første målet i vårt eget hjem på 104 år. 4 døgn etterpå kjenner jeg at jeg fortsatt er glad.

The American moment II: Mens halve supporterfeltet fremdeles stod i kioskkø skulle det bli mer amerikansk jubel på Valle. Vi fikk se et lærebokeksempel på Drillo-fotball mot etablert forsvar: Et langt oppspill fra Jennie Nordin ble headet i bakrom fra Chelsea-aktuelle Gunnhildur Jonsdottir, og vips så hadde Elise Krieghoff fritt leide mot mulighetenes land. Alene med Kolbotns keeper gjorde vår toppscorer ingen feil. Og mål nummer to ble feiret i to etapper: Først med lagkameratene – så med oss supportere.

Great again: Vålerenga fortsatte å valse over vår nabo i sør. Nærmest igjen Stephanie Verdoia på en ny klasseavslutning fra 19 meter.

Kanskje har ikke den amerikanske presidenten lykkes med alt, men i dag, mr. Trump! I dag ble faktisk visjonen din oppfylt. Kanskje ikke sånn du hadde tenkt, men i dag ble endelig America gjort great again. På Valle. Av noen modige kvinner. I dag var det America first. Så tusen takk, USA. Og til oss som ikke er amerikanere – heldigvis var det Norden og Australia second: Strålende laginnsats over hele linja – alle jentene! – stadionåpninga ble akkurat så digg som den kunne blitt – og for en debut av Adriana Imeri.

Resten av festen: 3541 (i skrivende stund svirrer ryktene om at det tallet muligens må oppjusteres en del på grunn av tellefeil) fikk være med på å sette ny tilskuerrekorden i toppserien. Forhåpentligvis fikk noen av de også oppleve at det også kan være gøy å se Engas damer spille fotball.

7 kamper gjenstår av sesongen (og så drømmer vi om 8). 5 av de skal spilles på vår nye stadion. Vålerenga har vært gjennom en revolusjon siden i fjor og skapt «a change we can believe in». Allerede nå er flere poeng inkassert enn i hele 2016-sesongen. Vi har vunnet 5 av de 6 siste, og kjemper om 4. og under optimal medvind bronseplass i serien og en cupfinale. Men nå venter tøffere motstand. 5 av de resterende kampene er mot topp 3-lag. Offensivt har vi vist at vi kan spille ut alle lagene vi har møtt. Så gjenstår det å se om skadene i våre bakre rekker vil stå i veien for edelt metall i år. De tre neste er hjemmekamper og kommer på løpende bånd: Lørdag 23. kl. 14 (Avaldsnes), Onsdag 27. kl. 19 (Stabæk) og lørdag 30. september kl. 13 (LSK, semifinale cupen).

 

Reisen mot den nye verden: Denne dagen er den største på 104 år på Vålerenga. Endelig er vi hjemme. Dette øyeblikket handlet ikke bare om å slå Kolbotn.  Denne kampen innebar også en reise – nesten like ekstrem som Solveigs reise mot den nye verden. Reisen fra fattigslige Vallhall til festen på vår nye stadion innebærer et hav av forskjell. For vårt damelag snakker vi to forskjellige verdener. Vi har så vidt satt våre føtter på Ellis Island, og jeg er spent på å se hva den nye verden vil bringe.

The home of the brave: Etter kampen går jeg tilbake til tribunene for å la inntrykkene synke inn og tillate meg å bli rørt. På vei inn på stadion passerer jeg ei ung Vålerenga-jente i VIFs treningstøy og faren hennes. Jenta ser ut over banen, i likhet med meg litt blank i øya, og i det jeg går forbi sier ho: «Her hadde det vært gøy å spille, pappa.» Hadde ho vært med pappa på kampen mot Tromsø på Ullevaal for fire uker siden måtte pappa ha svart at «nei, jenta mi, her får du aldri spille». Men nå kunne han si: «Ja, kanskje du får det en gang.»

Tiden da Vålerenga-jenter måtte dra langt av gårde for å finne muligheter er over. Eksiltiden er historie. The land of the free er her. Endelig er vi der vi hører til. Vi er hjemme. Vår egen stadion, vårt eget hjem – the home of the brave.

 

Fotnoter: