Vi er noen raringer, du og jeg. Og disse andre folka som møter opp uansett vær, vind og resultat.
Jeg har en kollega som var med i Klanen på 90-tallet og som falt fra litt utover 2000-tallet. Kone, barn, hus, jobb, gjeld og alt det andre tok over mer og mer samtidig som Vålerenga fortsatte å skuffe. Han fulgte fortsatt klubben med et halvt øye, dro sporadisk på kamper, men engasjementet var egentlig ikke så veldig til stede.
Etter å ha pratet varmt om vårt nye hjem kom han på semifinalen, og han gliste rimelig bredt. Mitt inntrykk er at de som har vært med lenge, og sett Vålerenga på Bislett, lar seg ofte bevege på en litt annen måte enn den yngre garde når de ser den nye stadion. Matchen gikk som den gikk. Vi ble malt i senk av Sarpsborg igjen. Det regna. Vi gikk skuffa hjem, og han måtte stå 25 minutter i øsende regnvær før han kom seg på en buss. Kom hjem kald, skuffa og blaut. Han kommer ikke tilbake på søndag. Jeg forstår det. Det er kids, familie, karriere og alt mulig som foregår. Det er åpenbart at å utsette seg sjøl for denslags over mange år er for spesielt interesserte. Allikevel gjør jeg og mange av dere det, fordi de gode øyeblikkene er så sinnsykt gode. Jeg gjør det fordi selv om jeg vet at jeg sannsynligvis blir skuffa, så tør jeg ikke la vær.
Også har vi han som lever i en helt annen virkelighet, i en norsk småby sør for Oslo. Han følger fotball tett, han. Ser matcher, men bare på TV. Og han har ikke ett eller to – men tre favorittlag. Han bor 70 mil fra Trondheim, men holder selvsagt med Rosenborg. Og Real Madrid, og Manchester United. Bare sånn i tilfelle et av de to første ikke vinner en helg. Også erter han meg når Vålerenga taper, seff. Allikevel mistenker jeg at han ville gått på Vålerenga-kamp hvis vi var gode. Vi ser på samme sport, men det stopper der. Det er rett og slett noe helt annet, det han driver med. Han synes det er gøy å se store navn, trofeer som løftes, og for å være ærlig: Han liker å se på god fotball, og jeg forstår det. Aldri i verden om han reiser til Sogndal i øsende regn, høstmørke og kulde for å se en nedrykkskamp hvor du enten blir så utrolig lei deg at du nesten vurderer å ta reper’n, eller blir så lettet og sliten over å unngå katastrofen at du egentlig bare vil hjem og legge deg.
Disse to folka er veldig forskjellige, men har en ting til felles: Skal de lokkes på kamp, så må man skape gode øyeblikk. Man må begeistre, glede, og aller helst vinne. Slik at folk får lyst til å komme tilbake. Og ikke bare blaff av overraskende briljans, men man må etablere en vinnerkultur over tid. Det har Vålerenga Fotball faktisk aldri hatt.
Derfor er det ingen bombe at vi trakk under 10.000 til semien mot Sarpsborg. Det er virkeligheten, og spesielt i Oslo.
Det kan godt hende vi taper mot Brann igjen på søndag. Etter det vil det komme kvelder med dårlig vær, kulde, vind, få folk og drittlag på motsatt banehalvdel som filmer og parkerer bussen i kjent stil. Kynismen og negativiteten vil skylde over klubben.
Men jeg kommer til å gå uansett, fordi jeg er for sta og tverr til å gjøre noe annet. Jeg har gjort dette for lenge til å slutte. Det blir som at man ikke klarer å kaste korta når man har lagt for mye penger i potten. Og leste du helt ned hit så er du sannsynligvis likedan. Du og jeg, og noen tusen andre som oss.
Sees.
Så veldig bra skrevet ! Jeg leste helt ned. Og for en kveld det ble på stadion. Så godt å slå Brann og få en viktig 3 poenger!