Vår gjesteskribent, Jerusalem, har sett Avaldsnes kampen og skrevet sitt meget underholdene referat av kampen.
Finfin oppvarming før morgendagens hjemmekamp mot Stabæk og, ikke minst, lørdagens semifinale mot Setskog Høland LSK Kvinner.
Femdobbel glede: tilskuerdobling, dobbelt sangfelt, femdobling av Klanen, tidobbelt trøkk fra tribunen og miniklanens feminine revolusjon: Mange av oss har spurt oss om flyttingen fra Vallhall og ut på vår nye stadion kunne generere noe nytt på tribunen. Svaret er JA! Jeg kan ikke skikkelig få uttrykt hvor utrolig happy jeg er over det vi fikk oppleve på tribunen i dag. Neida, det er ennå ikke i nærheten av hva vi steller i stand på herrekamper, men joda, dette var et gjennombrudd for supporterliv på toppseriekamp. Det er mange som har jobba i årevis for dette øyeblikket – også i en ordinær toppseriekamp: Et sangfelt som ikke kan telles på en hånd og som evner å trøkke til.
Kampen etter åpningskampen ble intet antiklimaks, men tvert imot det beste som har blitt levert ever på en toppseriekamp som ikke var stadionåpning. Tilskuertallene var doblet i forhold til snittet, nesten tredobla fra siste kamp i Vallhall, og kanskje enda viktigere: En eksplosiv vekst i oppmøtet og lydnivået fra Klanen – og for første gang møtte miniklanen opp på damekamp. Jeg har tidligere skrevet noe om at denne stadion også gir Oslos jenter lov til å drømme store drømmer. Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte på tribunen, men i dag hadde Oslos jenter inntatt miniklanen og posisjonerte seg som et andre sangsentrum, i Ikaros’ posisjon nær banen, med Klanen bak seg. Og det er ingen tvil om at miniklanen kommer enda mer til sin rett i toppserien enn eliteserien. Vi fikk rett og slett et episk samspill mellom Klanen og miniklanen – hvor Klanen og miniklanen vekslet på å lede og svare. Og når miniklanen demonstrerer klassisk vålerengsk barneoppdragelse på sitt aller beste ved å trøkke til med «dommer’n trenger briller og kaffe» så det jallet over stadion er det vanskelig å holde gleden tilbake. Så får vi heller leve med at noen av de tilreisende fra Karmøy så litt skremt ut.
Tidligere i uka mente to toppseriespillere at VIF hadde toppseriens dårligste supportere – fordi vi var så få. Men om vi fortsetter på dette nivået framover rykker vi rett opp på medaljeplass blant toppseriesupportene. Kanarifansen har fått holde på alt for lenge uten motstand, og jeg foreslår at vi overtar herredømmet på toppserietribunene på lørdag. Tusen takk for innsatsen, folkens!
Status før kampen:
– Gleden: Etter 5 seire på 6 kamper og fest og glede i åpningskampen hadde Vålerenga posisjonert seg for en gylden mulighet til å innta 4.-plassen etter kampen mot Avaldsnes …
– Sorgen: … men med årets tynneste tropp. Vi er rett og slett nede på stålet nå. Fra troppen i åpningskampene har vi mistet Arianna Romero, Teigen Allen, Johanne Fridlund, Elise Krieghoff, Anne Lise Olsen og Celin Bizet Ildhusøy. Alle spillere som normalt ville ha kunnet preget kampen. Og dagen før kamp kom den fryktelig triste nyheten om at Ingrid Søndenå hadde fått påvist hjernesvulst, og ikke kan spille mer denne sesongen. Dermed er Jennie Nordin (for øvrig et gult kort unna karantene) eneste tilgjengelige stopper i troppen. Heldigvis lyktes vi med å lappe sammen vår offensive venstreback Tina Dalgård etter skade, og hun fikk oppdraget med å vikariere i midtforsvaret. Så altså to debutanter i posisjonen sin i forsvarslinja mot Avaldsnes.
Kampen:
– «Nesten»: Vålerenga styrte kampen fram til vi ble 10 damer uten at vi produserte mange klare sjanser. Det ble veldig mye «nesten». Maren Hauge og Theresa Nielsen slapp gang på gang løs på hver sin kant, men svake innlegg eller dårlig timing mellom løp og pasning var the missing link mellom åååå og yijaaaaah på tribunen.
– Sorgen: Rødt kort (54 min): Like etter at Theresa Nielsen ikke traff mellom stengene alene med keeper er vi nær en ny sjanse. Camilla Kur Larsen legger igjen så Stephanie Verdoia kan dunke inn et nytt mål på vår nye stadion, pasningen ble imidlertid ørlite upresis, og fra deres egen 30-meter hamrer Avaldsnes ballen på one-touch inn i vårt bakrom. Cecilie Pedersen løper fra Tina Dalgård og Michelle Betos rykker ut enten for tidlig eller for sent og dermed måtte det bli enten mål eller rødt kort. Betos valgte det siste.
– Resten av kampen skapte Avaldsnes, naturlig nok, mest. Og tok ledelsen ved Elise Thorsnes etter corner, men vi hadde også muligheter til å få med oss poeng på flere dødballsituasjoner mot slutten av kampen. Den største av de da vår småskadde innbytter Anne Lise Olsen feide ballen over tverrligger
– Hva kan vi glede oss over?: Vi er best før utvisninga. Det er et stort kompliment til våre jenter at vi i to kamper har dominert mot serietoeren, og at vi også evner å gjøre det med sterkt redusert mannskap – og faktisk også fort kunne tatt poeng med en dame mindre. Veien til det absolutte toppsjiktet i toppserien er på ingen måte lang for den troppen vi besitter nå.
Status etter kampen: Vi er fortsatt med i et tett felt like bak bronsemedaljen. Men veien opp ble litt lenger i dag, og sjansen for bronse er dermed ikke enorm. Jeg tar gjerne imot litt motstand mot dette, men håper Kjell Gustad nå tar en «Geir Bakke» og rett og slett driter i den neste kampen mot Stabæk, og prøve å få denne skadeskutte troppen mest mulig på beina til cupsemi’n. Det må selvfølgelig en kjempeprestasjon til for å slå LSK, men 1) jeg tror sjansen for å slå LSK i en kamp er større enn å ta nok poeng til medalje og 2) det mulige utbyttet ved cupfinale og eventuell Champions League-deltakelse betyr også mer enn en bronse. Så jeg håper samtlige spillere som er tiltenkt plass i startoppstillinga mot Stabæk spares på onsdag, og så får vi se hvor mange poeng vi får i serien etter det.
Børsen:
Michelle Betos 5 – meget god (fantastisk å se en keeper som ikke gir retur) fram til hun gjør en sjelden feil og rykker ut enten for sent eller for tidlig – redder for så vidt et mål, men pådrar seg rødt kort
Adriana Imeri 5 – fikk sin toppseriedebut fra start i vår skadeplagede forsvarslinje, stor oppgave som hun kommer greit fra, ikke mange debutanter som slår to tunneler
Jennie Nordin 5 – må ta ansvar nå og gjør det
Tina Dalgård 4 – kommer rett tilbake fra skade og får den utakknemlige oppgaven med å løse forsvarsfloken vår og måtte debutere som stopper i toppserien. Det kan selvfølgelig ikke bli helt perfekt, men synes hun løser det meget godt defensivt, tilfører forsvaret vårt etterlengtet hurtighet og har med et unntak god kontroll på bakrommet. Det som kommer av minus i dag handler mest om svake oppspill. Tina har i bøtter og spann med offensive kvaliteter, men kan kanskje ta ut litt større marginer i pasningsspillet som stopper enn hun kan tillate seg som offensiv back da konsekvensene blir større. Vi heier alt vi kan på Tina som på oppofrende vis har tatt på seg denne oppgaven som vår reddende engel i forsvar, og tror også hun på sikt kan tilføre flere dimensjoner til backspillet sitt med et vikariat som stopper. Ellen Wang 5 – meget viktig inngripen like før pause, ellers varierende kamp
Stephanie Verdoia 7 – ny imponerende kamp, flere gode brudd og er arkitekten bak mye av det vi skaper
Aivi Luik 7 BB – klasse av midtbaneankeret, er alltid på rett sted, terroriserte Avaldsnes med brudd på brudd for så å slå silkemyke, millimeterpresise, perfekt vektede pasninger.
Gunnhildur Jonsdottir 5 – som vanlig god, men lykkes ikke med alt.
Theresa Nielsen 5 – mye involvert, treffer ikke så godt på innleggene som normalt i dag
Camilla Kur Larsen 5 – løper konstant i 94 minutter, god feilvendt, mye fint kombinasjonsspill, men kunne kanskje gjort løpene sine mer effektive (vunnet ballen, kommet til sjanser), det virker noen ganger som hun vil ta seg litt bedre tid enn en får i toppserien.
Maren Hauge 5 – veldig god i åpningen av kampen, mer på det jevne etter hvert
Josefine Ervik 5 – kommer inn og rekker både en skogstur og et par gode redninger på den drøye halvtimen hun får
Du gå’kke aleine …: Denne uka har lært oss at livet er sårbart – også for en toppidrettsutøver på Vålerenga. Av alt det viktige som skjer i Enga denne uka er ingenting viktigere enn at Ingrid må bli frisk. I sånne øyeblikk ser man den neste kampen i et litt annet perspektiv, men så er det akkurat i sånne øyeblikk det allikevel viser seg at også fotballen byr på flere perspektiv enn den neste kampen. Når sangen til Ingrid Søndenå toner ut som de siste toner fra tribunen på lørdag og banneret «Ingrid – en av oss» løftes opp i supportertribunen på søndag forstår man at i denne klubben handler fotball om så mye, mye mer enn fotball – «for du er en av vårs»
