Engamorgen 12. november: Identitet: Vår hang til å hate og være elsket

Rasmus Lindkvist har latt seg intervjue om første halvår i sin nye klubb AIK. Det får oss til å reflektere om spillere, journalister, lesere og supportere. Og i dette registrere at vi elsker å være elsket, men også elsker å være hatet, og at media gjør frontene steilere. I tillegg minner vi om at ekte identitet er noe man bygger i egen klubb, og at du kan være med på det klokka ett i dag, søndag!

Svenske FotbollDirekt har intervjuet Rasmus Lindkvist. Og deres vinkling er at spilleren ikke har noen kjærlighet for Djurgården, selv det var der han spilte i junior-alder. Når deler av samme intervju dukker opp hos Eurosport i Norge har saken blitt at spilleren som forlot VIF for AIK i sommer går hardt ut mot Ronny Deila.

Det er dekning for begge vinklingene i intervjuet. Men intervjuet er mest av alt om en spiller som har fått noen flere offensive oppgaver i AIK enn han hadde i VIF, og som trives godt. I tillegg virker det som om han hadde godt av et miljøskifte og som om han hadde savnet Stockholm, men ikke mer enn at intervjuet gjøres på telefon mens han kjører for å besøke Oslo.

Vinklingene sier ganske mye både om spilleren og om journalisten. Men gjennom dette sier de også noe om oss; leserne og supporterne.

Fotballen i dag, og i hvert fall dekningen av den er voldsomt konfliktvinklet. Hvor ofte presenteres ikke en kamp som «slaget om» ettellerannet, hvor intervjuene handler om å gå i krigen og fokuset er på det voldsomme hatet. TV 2 brukte Ivar Hoffs «Synd vi ikke har dødsstraff i Norge»-uttalelser angående hærverket på Tom Lund-statuen som oppladning til Åråsen-kampen mellom Lillestrøm og Vålerenga i fjor vår, og retorikken blir stadig drøyere.

Journalistene oppsøker konflikter, og for oss som supportere kan det framstå som litt uvirkelig når man ser Vålerenga-spillere slå av en kameratslig prat med motspillere før eller etter kamp. Selv om vi alle har en trivelig kollega som holder med Mjøndalen eller Skeid.

Lojaliteten skal manifesteres stadig tydeligere, men for spillerne blir det stadig mindre av den. Penga rår, men også forventningen om at gresset er grønnere på den andre sida. Spillerne blir derfor kortere i klubbene enn noen gang tidligere. Og klubblojalitet er noe annet enn i gamle dager da Henger’n tok seriegull sammen med gutta han hadde vokst opp sammen med. At Rasmus Lindkvist fikk tre og en halv sesong i Vålerenga er lang tid.

9 av dagens 28 seniorspillere i Vålerenga-stallen hadde A-kamper for VIF i 2015-sesongen. Av disse har Markus Nakkim, Mohammed Abdellaoue og Daniel Fredheim Holm av ulike grunner ikke vært førstevalg siste del av årets sesong. Herman Stengel og Christian Grindheim har kjempet om en av plassene, mens Ivan Näsberg (på utlån hele 2016), Jonatan Tollås Nation, Robert Lundström og Enar Jääger (som har vært i VIF på årskontrakter) er de som representerer kontinuiteten i spillergruppa.

Så, det kan understrekes igjen: At Rasmus Lindkvist fikk tre og en halv sesong i Vålerenga er lang tid.

– Gud nej, det gör jag inte. Jag ska inte säga för mycket men… jag önskar att jag gör mål mot dem. Jag har ingen kärlek för Djurgården, sier Rasmus Lindkvist til FotbollDirekt.

Som om det var noe feil med å ha følelser for klubben der du spilte som junior. Men det er et lett og enkelt utsagn i en ganske lang og reflektert samtale. Og seansen som omhandler Deila gjengir vi i helhet.

Ronny Deila?

– En speciell man. Vi funkade inte ihop riktigt.

Hepp?

– Jag ska inte säga för mycket och ska inte hänga ut spelare som håller med, då han ju är kvar. Men han är en speciell tränare. Han gillar att köra på även dagen innan match.

Brittiskt old school?

– Exakt, fast snäppet värre ändå.

Ikke oppsiktsvekkende at noen folk går sammen og andre ikke gjør det. Og det virker kanskje som om Lindkvist ikke gjør noe større ut av det. Men det som er fascinerende er jo at Lindkvists nye trener er Rikard Norling, svensken som har trent AIK til sølv i to perioder og Malmø FF til gull i 2013. Deretter falt han gjennom som trener i norsk eliteserie og sikret Brann et velfortjent nedrykk.

Jeg tipper det er en rekke spillere med bakgrunn fra Brann-laget som i svensk språkdrakt ville kunne si følgende om Norling: «Jag ska inte säga för mycket och ska inte hänga ut spelare som håller med, då han ju är kvar. Men han är en speciell tränare.»

Det handler om ulike spillestiler, ulike lederstiler, ulike samfunn og ulike hierarkier. Jeg tror også det handler om ulike identiteter. Og identitet er knyttet til fortellingene journalistene gir oss. Men også til hvordan vi bygger dem. For oss handler identitet av i dag derfor om mye mer enn spillere. Og det er viktig at identitet har en bakgrunn, at det ikke bare er en påklistret merkelapp.

Derfor er det viktig for Aperopet med «European Football for Development Network»-konferansen som har blitt arrangert på Intility Arena den siste uka.

Dagsavisen trekker fram Vålerengas arbeid med dette i 20 år.

Og helt konkret: Gatelag for rusavhengige er nå etablert i 12 klubber i Norge, VIFs arbeidstreningsprogram virker, kampen mot rasisme pågår kontinuerlig og man ser det er et økende problem i Øst-Europa. Det kan bli enda mer aktuelt med VM i Russland neste år. Det klubbene gjorde de to dagene på Valle var å utveksle erfaringer og sette seg ned i arbeidsgrupper og tenke nytt.

Og som nok en faktor av hva som er Vålerengas identitet: Gatas Parlament har skrevet cupfinalesang foran neste helgs cupfinale i Telenor Arena.

I dag skal de spille inn video, og du kan være med! På Øst (Puben på stadion) klokka 13.00. Kle deg i blått og rødt.