Vår gjesteskribent Jerusalem er i cupfinalemodus. Skikkelig.
En gang var østkantjenter mest kjent for å havne i «uløkka». Et fryktelig klasseskille i hovedstaden satte et effektivt hinder for at østkantens kvinner skulle nå opp og fram i denne verden. Selv wikipedia flesker sjeldent til i sin beskrivelse av situasjonen: «borgerskapet på den andre siden av Akerselven foraktet dem som både skammelige og løsaktige skapninger». Historien om Hønse-Lovisa og fabrikkjentene tegnet et varmt, men rystende bilde av samtida den sommeren Vålerenga ble stiftet. Livets muligheter handlet om hvilken side av elva du var født på, og var du attpåtil «uløkkelig» ble du utstøtt og gjemt bort fra det gode selskap. Det var langt fra Hønse-Lovisas hus til kongens slott.
Veien for østkantjenters anerkjennelse har også vært lang. En av de siste kampene som gjenstår er på fotballbanen. Det er fortsatt et lite stykke igjen, men 2017 ser ut til å kunne bli et gjennombrudd for jentene fra Oslo øst. Vi ville ikke forstyrre jentene i cupfinaleforberedelsene. I stedet tok vi en prat mannen som har ledet de dit – på en ganske stor del av reisen, Vålerenga-trener, Kjell Gustad.
Året er 2004. Vålerengas damelag tapte sine 5 siste kamper, stod uten trener, var nær ved å rykke ned i 3. divisjon og enda nærmere å bli lagt ned som klubb. Kjell Gustad hadde dette året trent to av Vålerengas guttelag og fikk tilbud om å jobbe med Vålerengas elitesatsing, men som den gode sosialdemokrat han er kunne han ikke se på at Vål’enga-jenter ikke skulle ha noen klubb. – I tar damelaget, sa Gustad. Og forteller gjerne om reisen damelaget har hatt:
– Fra vi var én kamp fra å rykke ned til 3. divisjon i 2005 har vi bygd et fundament. Damene spiste seg inn i klubben og har gradvis blitt mer og mer akseptert.
I dag er damelaget i ferd med å bygge opp en talentsatsing og en organisasjon som skal gjøre klubben til et stabilt topplag. Ja, faktisk best i Norge.
Som for noen andre romsdøler har Vålerenga også blitt klubben i Kjell Gustads hjerte.
– Jeg fikk veldig fort tilhørighet til klubben. Det er en veldig varm klubb som tar vare på sine.
Etter mer enn 15 år som fotballspiller, futsalspiller, guttetrener og jentetrener for Vålerenga skal Gustad nå lede Oslos stolthet til en historisk finale på kvinnesiden. Og Gustad har vært der flere ganger før, under sin snuskete fortid som Røa-trener.
– Hvis jeg tolket engasjementet ditt riktig i semifinalen så det ut som om du ville til cupfinale igjen. Hva gjør denne kampen så spesiell?
– Det er den ene dagen i året da damefotballen får skinne, vi blir synlige i media og alt fokus er på oss. Og det er deilig å få være litt narsissistisk av og til, spøker Vålerenga-treneren.
Forhåpentligvis blir det også litt ekstra oppmerksomhet av cupfinalelåta fra Gatas Parlament. – Det er ei dødskul låt som I håper supporterne vil omfavne. 39-åringen beskriver seg selv som en sjøltillitstrener som støtter jentene i å tørre og prøve, og står for ballbesittende framoverfotball.
– Hvordan har dere forberedt dere til cupfinalen?
– Sportslig har vi økt treningsmengden noe i starten av måneden og har gått ned på tid nå de siste ukene. Også har vi spilt mot Bærums juniorlag gutter. Så vi er i rute, er fulle av energi og klar for cupfinale.
Siden Kjell Gustad tok over et nedleggingstrua Vålerenga-lag har vårt damelag vært gjennom en klassereise. Vårt nye stadion er et veiskille i norsk damefotball. Enda mer tror vi den profesjonaliteten og det talentarbeidet som bygges rundt klubben vil bety. 2017 var året da også jentene på Oslo øst kunne drømme om å spille på et skikkelig stadion – på et skikkelig topplag – med et skikkelig supporterfelt – med en skikkelig cupfinalesang og foran en skikkelig kongepokal.
Veien fra hønse-Lovisas hus til Haralds pokal forteller også om en klassereise for østkantjenter. Dette blir første gang – ever – fotballjenter fra østkanten inviteres til finalen om kongens pokal. Dermed markerer denne kampen også vendepunktet der århundrer med kvinneundertrykkelse og klasseskille i hovedstaden endelig kan få sin ende også på fotballbanen. Avstanden fra østkantens kvinner til kongen har plutselig blitt mindre. Så – alle dere fabrikkjenter og utstøtte kvinner i uløkka og hønse-Lovisa. Denne kampen kommer altfor sent. Men er like fullt en anerkjennelse for alle dere historiens østkantjenter som våget å drømme. Og en kamp som viser en hel generasjon østkantjenter at drømmer kan bli virkelighet – også øst for elva.
Vål’enga jenter! Vål’enga jenter! Skal vi vise verden hvordan det skal gjøres…?
