Engamorgen tirsdag 9. januar: Og vi er i gang!

Vålerenga Fotball hadde sin første trening i går, og i dag har Aperopet kommet ut av hiet. Vi blir å finne i Dagsavisen til fredag, og vi kjører Engamorgen i dag, torsdag og mandag. Dersom det blir mye action rundt Vålerenga stepper vi opp oppdateringene. Men slapp av, vi blir garantert daglige i god tid før sesongen starter.

 

Å si at forrige sesong var blanda drops er mildt sagt. Fra en skuffende serieåpning med en heldig 1-0 seier over Viking, og med ny skade på Moa, gikk vi på fire tap på de fem neste kampene. Derbyseieren over bøfla 24 juni ble den siste seieren på Ullevaal Stadion mens vi bodde der, og Moa scoret sitt siste mål for klubben i den kampen. Utover høsten skulle vi bruke momentet fra å ha kommet hjem til Valle til å ta oss til cupfinale, og klatre på tabellen. Slik gikk det ikke. Vi ble utspilt av et bunnsolid Sarpsborg-lag to strake kamper og ramla ut av cupen før vi tok oss av Brann under flomlysene. De neste kampene gikk vi fra 2-0 til 2-4 på Nadderud, 3-0 over Haugesund, 5-1 over Aalesund og sjuke 7-1 over Viking før spillerne fant ut at de skulle ta ferie. En flott seier over Odd til tross, sesongavslutningen ble nok en brutal nedtur med tap i Sandefjord og Sogndal, med spillere som så ut som de ikke hadde lyst til å spille fotball. Sånn kan vi ikke ha det.

Årets høydepunkt var desidert å endelig kunne flytte inn på egen stadion. Selv nå er det nesten litt fjernt, akkurat som det var en drøm jeg har våknet opp fra. Men i mars er det match på Valle igjen. Det blir fest på torget, nedsabling av Odd, og før du veit ordet av det kommer sommern. Med yrende folkeliv, utepils og forhåpentligvis konserter og kos før kampene.

Jentene må også nevnes. Kvinnelagets gjennombrudd kan sies å ha kommet i fjor, og det endte med seier over Setskog-Høland LSK Kvinner i cupen og cupfinaletap for Avaldsnes. Første målscorer på Intility Arena: Stephanie Verdoia. Der bygges det noe stort nå, og det skal bli veldig gøy å følge med på dem under årets sesong.

 

Overganger ut

Flere spillere har forlatt skuta, og mange av de har vi blitt skikkelig glade i.

Moa ble hentet etter ønske fra Tor Olav Trøim i 2015, som vel viste med det at han er en supporter og ikke bare en kald investor. Det føltes liksom riktig at Moa skulle avslutte i Vålerenga. Og selv om vi alle skulle ønske han kunne fortsette ble det dessverre skade på skade. Jeg kommer fortsatt ikke over at han ble kvesta av han Viking-stopperen uten å en gang få frispark i serieåpningen. Men han var tilbake for å senke bøfla i juni, og takker av med det. Bare fire spillere har scoret flere toppseriemål for Vålerenga enn Moa: Morten Berre, Leif Eriksen, Per Knudsen og Einar «Bruno» Larsen.

Robban Lundström var en favoritt blant mange. En morsom fyr å se på når det går bra for laget, som virkelig er med å prege angrepsspillet. Dessverre var han også med på å prege forsvaret. Vi har slitt med for mange tabber og innslupne mål i en del år, og Lundström har vært innblandet i en stor del av de.

Christian Grindheim takket av etter noe sånt som 220 kamper for Vålerenga. Det er ikke mange spillere som kan sies å ha spilt med så høy innsats, men Grindheim var faktisk solid nesten uansett. Alle spillere har nedturer, men han prøvde virkelig å stå frem som en leder og ta ansvar. Hva som skjedde under fighten med Rekdal når det virkelig var tungt i den siste perioden hans vet vi ikke, men det trenger vi heller strengt tatt ikke vite. Når det går dårlig smeller det noen ganger mellom sterke personligheter. Vi takker Christian for tiden i Vålerenga.

Også var det Herman Stengel da. Hva skal man si? En tilsynelatende grei og omgjengelig type som i tre år bare viste glimt av hva han kunne. Noen fremdragende innhopp ble kronet med svake kamper fra start. Variabel, men stort sett god, innsats på Vålerenga 2. Samtidig var det sikkert litt kjipt å få en «gate» oppkalt etter seg, spesielt når han ikke hadde noe med det å gjøre. Hva som skjedde i løpet av høstsesongen får vi aldri vite, men det er på det rene at han spilte meget bra og fikk masse tillit og spilletid utover høsten. Vålerenga må ha trodd at han skulle signere, men dagen etter siste hjemmekamp, hvor han pådro seg et mistenkelig gult kort på slutten, så dukket han opp i Drammen i Godset-drakt. Vålerenga ble fullstendig overrumplet, og den bitre gjengen i Drammen feiret dette som om de hadde på en eller annen måte hevnet seg på oss. Personlig driter jeg i Godset, for meg er de Odd med kortere reisevei.

For meg blir Stengel stående igjen som en tilsynelatende hyggelig fyr som fikk en vanskelig start hos oss, men slo igjennom til slutt. Da valgte han å ta innersvingen på oss. Hvorfor vil vi aldri få vite, men måten den overgangen hans skjedde på kommer jeg aldri til å tilgi.

 

Overganger inn

Amin Nouri forlot Vålerenga i 2011 og har utviklet seg til å bli en solid høyreback. Vi kan forvente bedre defensiv kontroll, og en minst like god innleggsfot. Jeg mener han totalt sett er bedre enn Robban, og han er en av oss. Det teller.

Felipe Carvalho er fra Uruguay, men fra en by som bokstavelig talt ligger på grensa til Brasil. PÅ grensa. Sjekk det på Google maps. Byparken er i Brasil, fortauet på andre sida av veien er i Uruguay. Hans agent Terje Liverød har en ellevill historie om Carvalho og det å jobbe i Latin-Amerika på podcasten Fotballklubben. Spol til 41:30. Spennende fyr. Stor, sterk, rask. Meldes å være noe uryddig i spillestilen, men jeg håper dette er en fyr som kan balansere bra med Nation i midtforsvaret.

Og i skrivende stund har vi jaggu fått klar Sam Adekugbe også. Gutten er født i London, men flyttet til Canada med familien da han var ti år. Han tilhører Vancouver Whitecaps, men har vært på lån til Brighton og IFK Göteborg. Spennende venstreback og landslagsspiller for Canada, 22 år gammel. En veldig spennende spiller som har rådført seg med Vajebah Sakor, Lars Hirschfeld, og vår gamle venn Pa.

 

Vi går en meget spennende vinter og vår i møte – det vil komme flere spillere inn, og flere vil gå ut. 

 

Støtteapparat og ledelse

På trenersida er det også ganske dramatiske forandringer. Amund Skiri har forlatt Vålerenga, uten at jeg helt har skjønt hvorfor. Det er synd, for Amund er en hedersmann, og vi ønsker han lykke til videre. Inn kommer Håkon Lunov, som Deila kjenner fra Strømsgodset og Celtic. Nå er han nok en gang gjenforent med Deila, og det sier vel sitt når Deila henter han inn for tredje gangen. Her er det folk som kjenner og stoler på hverandre, og som vet hva som kreves. Lunov blir assistenttrener, men ikke alene: Johannes Moesgaard rykker opp som assistent han også etter å ha ledet Vålerenga 2 med stø hånd i flere år.

Klubben har også hentet inn Petter Øren som fysioterapeut. Han kommer fra Odd, men er fra Oslo og er Vålerenga-fan.

Og vi nevner igjen Lars Tjærnås, som skal være speider.

 

Prosjektet fortsetter

Så da fortsetter prosjektet på Valle. Mens enkelte surver på sosiale medier over at vi ansetter så mye folk  (Veit du hvem andre som ansatte folk?? MARTIN!) tikker prosjekt Vålerenga videre. Det sportslige skuffet i fjor, men jeg har fortsatt trua på dette. Nå er flytteprosessen over, støtteapparatet er styrket, markedssida er styrket, administrasjonen er styrket.

Hvis man kun hyrer spillere kan man slumpe til å vinne et seriemesterskap i ny og ne – dersom man skal bygge noe varig må man bygge et fundament. Nå begynner fundamentet å komme på plass. Nå må man jobbe hardt og målretta over tid med de samme folka.

Første treningskamp er på fredag mot Strømmen, mens jeg sitter på jobben. Vi skal se om vi klarer å skremme ut noen medarbeidere.