Jeg våkner opp men det føles som jeg fortsatt sover. Hodet føles tungt og tåkete. Jeg tok bare en øl før gårsdagens sesongåpning, men sånn jeg føler metg nå kunne jeg sverget på at det ble flere. Den tørre kjeften kunne lett overbevist meg om at hele kvelden gikk med på fyll og jakt på tvilsomme damer. Damer ja. Det var sikkert det som ga meg denne hodepinen. Hva skjedde egentlig med damene igår?
Frilansjournalist, Tord Grusquist, hadde våknet til påskens første mysterium.
De siste ukene har tappet meg fullstendig for krefter. Å prøve å finne en logisk god grunn til den grytidlige seriestarten i herrefotballen var tilnærmet umulig. Ikke engang jeg, alltid veloverveide Tord Grusquist, hadde funnet noe som kunne ligne på sunn fornuft. Batteriet måtte lades. Gårsdagens serieåpning, mellom Vålerenga Damer og LSK Kvinner FK, ble utpekt som den perfekte ladestasjonen.
Herregud, nå er stemmen raspete og mørk. Den får norgesvennen Smokies vokal til å høres fløyelsaktig ut når han roper etter ei dame i en limousin, på en radiokanal som raskt blir byttet. Det ble en del synging og roping fra hovedtribunen igår og min evne til å verbalt kommunisere mef andre vil nok lide et par dager.
Jeg har sett mange kamper med Vålerenga opp igjennom årene, men kan på ingen måte beskyldes for å ha vært den ivrigste tilskueren av damekampene. Herrekampene er ikke et sted jeg får ladet batteriet. De er i tvert imot grunnlaget for mitt høye blodtrykk og mine nerveproblemer.
Derfor ga årets satsing på damelaget meg et håp om å endelig ha en stressfri arena, der jeg bare trenger å nyte mål og seiere uten redsel for nervebitende sluttsekunder og tilhørende angstanfall. Noen av norsk damefotballs mest hyllede personer har tatt over sportslig ledelse. Noen av de beste spillerne har fulgt etter. Ikke at jeg vet hvem disse damene er, sånn egentlig, men likevel. Året 2018 skal på papiret bli tidenes sesong for Vålerenga Damer. Vi er lovet et topplag.
LSK Kvinner FK har vunnet serien i fire år på rad. En perfekt motstander for oss å stadfeste vår nyvunnede suverenitet. Enkel seier over regjerende mester. Selvfølgelig måtte jeg få med meg denne kampen.
En god del mennesker, mange godt kjente og enda flere jeg kun kjenner ansiktet på, møtte opp på Intility Arena. Alle med forventningen om å se et topplag. Den kalde vinden Valle er kjent for glimret heldigvis med sitt fravær, men ingen vil påstå at det var varmt. Det ble likevel bare en bagatell sammenlignet med det som skjedde på kunstgresset. Topplaget Vålerenga som vi var lovet ble redusert til balltapende statister. Forsvaret vårt, pluss to av tre dommere, delte villig ut påskeegg til svært takknemlige angrepsspillere i gult og svart.
Hvor var topplaget vårt? Det vi så igår var et lag uten noen form for samhandling eller initiativ. Fem i rævva på hjemmebane og kanskje en halvsjanse rett vei. Hvordan kunne dette ha seg? Ble Vålerenga virkelig spilt i senk av en bedre motstander?
LSK Kvinner FK er sannsynligvis det første franchise-laget i norsk fotball. Stabæk var kanskje det første laget som delte navn med et Eliteserielag, da de tok over konkursboet til Asker, men LSK Kvinner FK er siste rebranding av Setskog/Høland. Før de kledde seg i gule drakter, med grelt emblem, var de kjent som Team Strømmen. Du beholder ikke sjel av å plassere et styggere, men mer kjent merkenavn over et gammelt konkursbo. Du maler bare nye farger på kakerlakken.
Du glemmer ikke den tvilsomme kebabsjappa som lå der Burger King ligger nå.
Men manglende sjel og historie betyr lite når man skal vinne titler. Det har både Red Bull og hockeylaget Stavanger Oilers bevist tidligere. Det var tydelig at franchiselaget LSK Kvinner FK var bedre enn oss igår, men var det fordi de er bedre enn oss? Det er den enkle løsningen men jeg får det ikke til å stemme.
Kan det være at dommeren var korrupt?
Hodet verker fortsatt. Jeg må være litt forkjøla. Eller bare trøtt. Jeg har hatt en tendens til å bli bakfull når jeg har sovet lite. Dårlig dømming gir meg dårlig nattesøvn. Springen bruker endeløst mye tid på å gi meg kaldt vann. Nervemedisinen må ned.
Herregud, som vi fikk juling igår.
Sannsynligvis var vi ikke klare ennå. Det tar jo litt tid å sette et lag med så mange nye spillere. Bare se på herrelaget under Ronny Deila. Det har forhåpentligvis bare tatt 1,5 sesong, men ingenting er sikkert. Damelagets trener, Monica Knudsen, har nok litt å stri med idag, men kanskje det er bra. Ingenting føles så godt som når du endelig hever din velfortjente lønn for strevet. I vinter har nok damelaget i altfor stor grad bare pekt og fått, uten helt å måtte kjempe for det. Sånt blir man lett litt pudding av.
Og dommerne var ikke gode igår, men de var ikke utslagsgivende.
Jeg tviler samtidig sterkt på at LSK Kvinner FK er 5-0 bedre enn Vålerenga, sånn egentlig. Igår var de det, men det var fordi Vålerenga ikke var klare. Vi tok for lett på det. Det blir garantert bedre til neste kamp.
Jeg banner høyt – Faen Tord, begynner du virkelig å glede deg til neste damekamp?
Jeg undres samtidig om jeg har en fasinasjon for turer i Skog og Mark, eller om det er noe virkelig galt med meg psykisk. Sånn foruten det jeg allerede sliter med?
Nervene er tynnslitt nok fra før, men jeg har visst fortsatt noe å gå på. Strekker meg langt fordi jeg ikke klarer å ikke bry meg.
Hodet dunker som besatt idet det piper inn en beskjed fra min redaktør, Lasse Åker.
– Har du saken om damekampen klar?
Det stopper aldri.
Jeg fatter ikke at en klubb som hevder at de har antydning til sjel gjør slikt når det kommer til kvinnelag. Eks-team strømmen, eks Setskog/Høland blir ikke patetiske småfulger uansett hvor mye de sminker den jævla purka
Jeg følger kanskje ikke damefotball mye, men jeg vet ihvertfall at de damer som spiller og har spilt i verdens vakreste farger de har vært med å bygge opp laget til øverste divisjon, har rotfeste i denne klubben. Man har liksom ikke tatt over f.eks damelaget til Grei og gjort de til Enga
At derimot Stabæk fant på å gjøre noe tilsvarende, er ikke overraskende. For meg er ikke Stabæk en fotballklubb, men heller en interesse for kommunikasjonskåte og velstående i Bærum