Det er stille før stormen nå. I morra er det match, og Rekdal insisterer på at vi ikke må bli naive.
I går var det kickoff på Wallmanns Salonger. Det ligger flere videoer på klubbsidene. Det så da riktig trivelig ut. Grydis har også smelt opp en god del bilder – han er som kjent overalt. Håper noen sitter på video av Unni Wilhelmsens fremføring av Vålerenga Kjerke.
VPN har publisert et fint intervju med Niklas Gunnarsson. Blir litt mye snakk om «vi supportere», men alt i alt er det en grei prat. Ser ut som gutten virkelig trives i Enga, og det er bra.
Sotahjørnet har skapt «mediastorm» i enkelte lokalaviser. Både Trollheimsporten og Tidens Krav melder at «Vålerenga vil ha Surnadal» i første runde i cupen, etter Sota kom med dette ønsket til NFF. Det begrunnes med at Enga møtte Surnadal i serien i 1991, og den turen er blitt legendarisk. Sota kommer med en lang beskrivelse av hvordan turen var, og han beskriver faktisk Surnadal som «Klanens vennskapsklubb». Det er kanskje å smøre litt tjukt på, men ok.
Grunnen til dette var at Vålerenga og Surnadal var i samme divisjon i 1991, på det som da var nivå to i norsk fotball. Turen er godt beskrevet av Hjesus, og kommer opp titt og ofte i samtaler når Enga-fans samles. Det henger også en permanent påminnelse på Bohemen i form av et Surnadal-skjerf.
Litt som Sex Pistols-konserten på studentersamfundet i Trondheim i ’77, har Surnadal-turen i ’91 blitt en myteomspunnet bortetur folk fortsatt snakker om nesten 25 år senere. Og som den sagnomsuste konserten i ’77 har den tatt på seg et liv større enn det var den gangen, og den snakkes kanskje mest om av folk som ikke var der.
Men jeg har snakket med et par som faktisk var. Anslaget tilreisende går fra ca 50 til 60 pers og 2-3 busser. Brukbart bortefølge til å være tidlig 90-tall. Og mottagelsen var storslått. Ordføreren og lokalavisene stilte opp og hilste på alle, også var det rett på lokalet.
Ingen av oss i Aperopet fulgte Vålerenga i 1991, men vi kom med ikke så mange år senere. Det jeg tror gjorde Surnadal-turen spesiell, var at Vålerenga var et av få lag som hadde organiserte supportere som reiste rundt i norge på den tida. Og det var en rimelig frynsete gjeng med et rykte som kom i lenge forkant. Det gjorde at man ble møtt med skepsis og en kald skulder omtrent overalt, og det var nok ikke sjeldent at lokale helter lagde faenskap vel vitende om at de kunne stole på at lokal presse og ordensmakt la skylda helt og holdent på Enga-fansen etterpå. Det var ikke mobiltelefoner, internett, twitter og sånn på den tida, skjønner dere kids. Også var det vel ikke alle som var mors beste barn heller.
Jeg skulle likt å vite hvem som tok den beslutningen å rett og slett invitere til folkefest når denne rølpegjengen kom fra storbyen, den personen fortjener antagelig Nobels Fredspris, eller i alle fall et Handshake For Peace.
Og det er derfor den turen har blitt så legendarisk: et var antagelig første gang Vålerenga-fans ble møtt med smil.
Ønsker vi oss dit igjen? Vel, vi var ikke med første gangen, så det kunne vært gøy, det. Samtidig er det ikke sikkert det blir lett å gjenskape den følelsen så mange år senere, med fem-seks ganger så mange tilreisende.
