I morgen starter et nytt cupeventyr – håper vi.
I november er det ti år siden vi valset over den ferske seriemesteren, Stabæk, 4-1 i det som sannsynligvis er den beste cupfinalen vi har spilt.
Ikke for å snakke ned Cupfinalen ’97 som er mitt første virkelig store VIF-minne. Da Kjell Roar Kaasa satte ballen i mål tidlig i første omgang bekreftet det bare min klokkerene tro på at Vålerenga kan oppnå alt, samme hvem som er motstander. Akkurat denne troen har jeg brent meg på en god del ganger siden, men innimellom viser den seg fortsatt verdig. Kvartfinalen borte mot Rosenborg ifjor er sist tilfelle. Sist gang den fikk en trøkk var semifinalen. Det ble ikke noe ordentlig 20 års jubileum for ’97-finalen.
Nå kan det bli tiårsjubileum. Cupfinalen 2018. Drømmen lever og ferden starter imorgen, like ovenfor Sinsenkrysset. Praktisk talt Nord-Norge.
Drømmene som (snart) forsvinner
Litt lenger opp i Nord-Norge, like bake Metrosenteret, ser det endelig ut som det er kroken på døra for Lørenskog Ishockey.
Etter at den rike onkelen mistet muligheten til å gi overprisa gaver har konkursvarselene kommet på rekke og rad.
Nå synger det på siste verset og i en ekstremt merkelig ordlagt pressemelding fremstår den høytsatsende Getliga-klubben som din lokale tigger utenfor Kiwi.
Foruten sponsorer har de hatt et snitt på 261 betalende tilskuere. Det er ikke liv laga. Ei heller hvis du ønsker å tigge penger til å holde liv i klubben.
Det er vel på tide å pensjonere tanken om Lørenskog som noe annet enn et breddelag i norsk hockey.
Det er viktig for at sporten skal kunne ta et ekstra steg vekk fra amatøropplegget som har preget flere klubber.
Du kan ikke drive toppklubb på avbetaling.
