Vålerenga har vist tegn på utvikling i riktig retning. På sesongens 12 første kamper har vi kun tre tap, og med en fortsatt poengfangst som denne passerer vi femti poeng før sesongen er omme. Men eliteseriesesongen skal bli tett hele veien inn.
Nå nærmer det seg sommer. 40 % av sesongen er spilt. Og det er serieleder Brann og serietoer Rosenborg som venter oss i de to neste kampene. Tabellen begynner å sette seg med Vålerenga i et sjikt som kjemper om 3.-7. plass og sesongen kan fortsatt bli både det ene og det andre.
Etter 12 kamper i fjor hadde VIF 19 poeng. Etter 12 i år har vi 21. Forskjellen er ikke stor, men bak tallene mener vi det likevel er noen markante forskjeller.
Bunnivået vårt er lavere, toppnivået høyere
Vi har hatt en kamp i Kristiansand som har reddet målforskjellen vår etter tre kamper med elendige resultater denne sesongen: Borte mot Sarpsborg, hjemme mot Strømsgodset og borte mot Tromsø så vi et elendig Vålerenga-lag der presisjon, samhandling og aggresjons-nivå ikke var som det skulle. Vi ble rundspilt, og ingenting kunne gitt oss poeng i disse kampene.
Men det er langt mellom disse elendighetene.
Vi vinner jevne kamper
For som oftest er det slik at vi på dager der vi yter middels eller brukbart faktisk tar med oss poeng. Det betyr at vi også i ikke altfor imponerende oppgjør som kampene mot Ranheim eller Haugesund, klarer vi å ta med oss poeng.
OK, det var ett i hver av kampene, men selv om vi taper poeng, så taper vi ikke kampen.
Vi tar poeng mot slutten
Og det er imponerende hvordan de resterende poengene kommer. Det handler om innsats, det handler om glød og det handler om å stå på til siste spark på ballen er gjennomført.
I år har Vålerenga vunnet tre seire og hentet inn uavgjort i de to nevnte 2-2-oppgjørene over i løpet av den siste halvtimen.
Aller best belønning føltes det som om vi fikk i lørdagens kamp mot Lillestrøm, der avgjørelsen som løftet oss fra ett til tre poeng kom 4 minutter og 57 sekunder inn på overtida.
Når slike ting skjer én gang er de tilfeldige, når vi ikke slipper inn poengavgjørende mål siste halvtimen gjennom nær en halv sesong, så handler det om fysisk vilje til å gjennomføre kampen til den er ferdig, og mental evne til å klare å stå imot.
Men hvorfor er det slik?
Det kan se ut som om Vålerenga i år har en tryggere og mer samspilt midtstopperduo. Felipe Carvalho har fortsatt noen elementer ved spillet sitt som gjør han i overkant uortodoks eller rustikk. Men på sitt beste er han imidlertid lagets beste spiller, og basert på hva han deler på Twitter virker det også som om han har en viktig og humørspredende rolle i garderoben. Og ved siden av ham har Jonatan Tollås Nation denne sesongen fått en ro som framstår som ytterst betryggende.
Samtidig skal vi huske at utskiftningene i laget siden Ronny Deila kom til klubben har vært store, som de var under Martin Andresen og Kjetil Rekdal. Jeg mistenker Deila for å føle at det først er nå han har de spillerne som tar den mengden trening og den typen ordrer som han vil ha.
I dette ligger både styrken og svakheten til Deila: Han må ha sin mann i alle posisjoner. Han må ha folk som har solid 02-opptak og kan yte maksimalt på trening hver dag gjennom uka. Derfor fikk ikke Daniel Fredheim Holm være med til Tromsø, og derfor var det ikke rom for Christian Grindheim ved første utdeling av kortene i fjor høst.
Hvordan blir Vålerenga enda bedre?
Det er opplagt et mål å få Vålerenga enda bedre enn dette. Ikke nødvendigvis så mye bedre enn toppnivået vårt denne sesongen, men jevnere og mer stabile, på en måte som gjør at man ikke faller ned til de katastrofalt dårlige bunnivåene.
Av hvordan vi har spilt i år er det i hovedsak tre punkter som må forbedres. Vi trenger en midtbanegeneral, vi trenger en bedring i kantspillet og vi trenger en heving av laveste bunnivå.
Midtbane i defensiv jobbing
Mot Lillestrøm fungerte Magnus Lekven utmerket og Abdisalam Ibrahim hadde tatt vekk mange av sine dårlige fiksfakserier, slik at også han klarte å gjøre noe kreativt med ballen etter at han hadde brutt motstanders pasninger foran våre midtstoppere. Men vi trenger en person til der, en som kan være like irriterende som Grindheim kunne være på sitt beste, en defensiv kaptein.
Bedring på kant
Kantspillet vårt, og da spesielt innleggene derfra, har hatt mangelfull kvalitet så langt.
Det er mange måter å bedre spillet på kant. En variant er å få til bedre løpsmønstre og bedre samspill mellom kanten, backen og den sentrale, offensive midtbanespilleren, for dermed å gi mer tid og rom til å sende presise innlegg til de som ligger i midten. En annen er å bytte ut spillerne med noen som i utgangspunktet er bedre til å gjøre dette alene.
Hos eksempelvis Rosenborg ser du en ekstremt definert angrepsstil: Alle – mot- og medspillere – vet hvor ballen til enhver tid skal, det er bare det at tempo og presisjon er av en slik kvalitet at de likevel blir ekstremt vanskelige å stoppe.
Vålerenga spiller en helt annen type angrepsspill, der vi skal være mer kreative og skape situasjonene der de er. Dette skal vi gjøre gjennom et angrepssamspill som basert på øving fungerer nærmest intuitivt mellom de ulike aktørene. Det krever en enda større presisjon, men skal skape enda større sjanser på grunn av mer overraskelser i angrepene.
Heving av bunnivå
Det siste vi må ordne på er bunnivået vårt. Når vi går på banen i Tromsø og ser ut som om vi ikke vet at det er kampdag, så er dette uakseptabelt. Jeg tror det sitter i hodet, og er noe som vil vokse på oss gjennom kvalitet, samspill og utvikling i løpet av sesongen. Mer jobbing fra Deila, mer løping og mer terping fra spillerne. Men det må jobbes konkret med det. Møt opp!
Lovende sesong så langt: Nå tar vi dem!
Vi er ikke helt der enda, men det har vært mye denne sesongen som har sendt ytterst positive signaler. Så nå er det bare å omsette det til konkrete som kan bedres.
Tenk om Chidera Ejuke skjønner at han kan gå både utover og innover, kan benytte både backen og tieren, og i tillegg får på plass skuddsiktet!
Tenk om Magnus Grødem tar det lille skrittet opp, slik at alt som er lovende med ham blir noe vi kan stole på!
Tenk om Amin Nouri får til kombinasjonsspill på sin side på samme måte som han gjorde med Daniel Braaten første halvdel av sesongen i Brann i fjor!
Og tenk om dette da gir Sam Johnson de ballene å jobbe med som han har fortjent!
