Aperopet tok turen ned Youngstorget og Pride House for høre på en paneldebatt om helt normale ting der ingen var uenige.
Paneldebatt om homofili og toppfotball
Spesifikt herrer. Homofili og skeivhet er normalt og vanlig i det norske samfunnet. Med unntak av tvilsomme religiøse grupper (og din heller bakoverstreverske onkel) er det vel få arenaer hvor ikke homofili i det minste ikke er godtatt.
Så hvorfor finnes det ingen homofile spillere i Eliteserien, Obos-ligaen, eller Postnord-ligaen?
Til verdens minst kontroversielle debatt stilte sportslig leder i Stabæk, Inge Andre Olsen, homoaktivist og åpent Brann-supporter, Gjert Moldestad, skuespiller og skaper av stykket «Ingen er homo i 2. divisjon», Andreas Koschinski Kvisgaard, og våre egne, Freddy Dos Santos og Erling Rostvåg. Ordstyrer var Eirik Aimar Engebretsen – Tiltaksleder Rosa Kompetanse Justis og fotballnerd.
For å ta det enkle først, ingen i panelet var negative til homofili. «Heteroene» fra Stabæk, Vålerenga og Klanen var vel mest opptatt av å være selvkritiske til at ikke mer har blitt gjort fra deres side, og at dette skyldtes dårlig kunnskap. De andre debattantene forsikret derimot de selvkritiske med at de faktisk hadde gjort en stor innsats. Så langt strakk dramaet seg.
Det hele ble egentlig et hyggelig ekkokammer
Det er jo både positivt og negativt. Det positive er jo at alle er positive til homofili, men det får ikke frem skyggesiden. Den siden som hindrer fotballspillere å stå frem.
Hvis du nå underholder teorien om at det kanskje ikke finnes homofile i norsk toppfotball – på herresiden altså – så kunne Kvisgaard avkrefte den ideen. I teaterstykket han har skrevet er «Ingen» en karakter, bygget på samtaler med flere homofile spillere som fortsatt lever i skapet.
Ok, hvorfor kan de ikke bare komme ut av skapet?
Først og fremst, den første som står frem vil få et umenneskelig mediefokus. De aller fleste håper at noen andre står frem først.
Hvorfor ikke bare bli enige om å stå frem samtidig, spør du kanskje? Jeg vet jeg har tenkt det mangfoldige ganger.
Det enkle svaret der er fotballkarrieren. En ting er å stå frem i Norge, men hvis du har ambisjoner om en utenlandskarriere er det ikke like enkelt. Dessverre kvier større aktører seg fra å være progressive. Bare se på NFF og Pride-cornerflagg i 2015. De nekta Brann å ha det grunnet FIFA-regler, men det viste seg at den FIFA-regelen var rent oppspinn. Nå har heldigvis Forbundet kommet litt lenger, men dette kunne vært tre år av en fotballspillers karriere. Man har sjeldent lyst til å ofre så mye av noe som varer relativt kort.
Min løsning er derfor en bastard av de to overstående problemstillingene
Alle de homofile fotballspillerne som skjønner at de ikke vil nå særlig lenger enn en karriere i det norske ligasystemet, eventuelt de nordiske, kommer ut av skapet samtidig. Da er det liten sannsynlighet for at en stjerne får all oppmerksomheten og det viser verden hvor vanlig dette er. Også yngre talenter som kunne falt av.
Og la meg gjøre det klinkende klart
Jeg eller noen andre har ingenting med å mene noe om dine seksuelle preferanser. Hvem du er glad i for en stakket stund eller et helt liv er opp til deg. Du skylder meg ingenting. Enda mindre bryr jeg meg om hvem du liker å dele seng med når du spiller fotball. Hvis du tar noen hardt bakfra, bryr jeg meg kun om det hvis det er i en susende takling og jeg vil kun like det hvis drakta du har på deg er VIF-drakt.
Men skulle du velge å komme ut så vit at jeg og veldig mange andre vil støtte deg. Du går ikke alene, for å si det sånn.
Og det som er enda bedre er at du da blir forbilde for de andre som sliter med sin identitet. Du blir figuren du selv trengte.
Så får du leve med at det ikke ble noen proffkarriere i Russland
Er du noenlunde enig i det jeg har skrevet her, håper jeg du blir med å gå sammen med Vålerenga i Pride-paraden på lørdag. Det er jo kampdag likevel så få på deg drakta – gjerne den magentafargede – og flagg.
