Når jeg begynte å følge Vålerenga fikk jeg fort en favorittspiller: Dag Riisnæs. En litt tynn og skadeutsatt men elegant midtbanespiller med bra overblikk og pasningsfot. Det var nesten så jeg ble litt rørt når sønnen Magnus utlignet til 1-1 der i andre omgang etter sin første start. Følte meg også ganske gammel.
Les mer…
En stadion vi ikke hadde vunnet på siden 2005. To lag som begge må vinne etter en dårlig start på sesongen og to trenere som delvis føler presset utenfra om resultater. Begge sidebackene våre ut med skade i første omgang. Men: Vålerenga nektet likevel å slippe Rosenborg til noen sjanser. Kjernen etterlyste artig og angrepsvillig fotball, og fikk det. Fra Vålerenga.
Les mer…,
Starten på en vanskelige rekke kamper startet dessverre akkurat slik jeg fryktet. Fagermo fremstår som Komiske Ali der han står og sier vi skal den ene tingen etter den andre, når det overhodet ikke ser slik ut når det gjelder. Vi har ikke lag til å bli topp 4, det bør ha vært klart for selv den mest optimistiske blant oss.
Les mer…
Kampen bar veldig lenge preg av å være seriepremiere. Ikke veldig overraskende, men vi må klare å ta bedre valg i angrepsspillet. Ved for mange anledninger valgte vi feil, i stedet for å spille på mann i løp ble det spilt der forsvaret ønsket at vi skulle spille og bevegelsene fullstendig stoppet opp. Når Aalesund fikk etablere forsvaret med mange mann bak ballen fant vi ingen løsninger, omtrent som i fjor. Da ble det lite bevegelse, ingen bevegelse vekk fra ball og absolutt ingen sekundær bevegelse. Når plan B er å gjøre plan A enda bedre, men det ser ut som vi ikke har noen plan A, hva da? Er det vi så i dag planen?
Les mer…
