Jeg liker ikke derbyer jeg. Særlig ikke de mot Lyn, men det er kanskje fordi vi tapte ca hele tida. Det er noe med at de kampene er verre å tape enn deilig å vinne. Såfremt du ikke cruiser til seier eller avgjør dramatisk ala Bård Finne i siste sekund. Det var ganske fett.
Men stort sett er derbyer forbundet med bekymring. Og nå er alt oppskrudd til maks. Også bekymringene.
Les mer…
Noen seire er deiligere enn andre. For denne kampen var et gufs fra fortida. Ikke nødvendigvis fra i våres hvor det var rakning i begge ender, men i fjor, og årene under Deila og Rekdal 2. Et hjemmelag som ikke finner ut av ting, manglende bevegelse og intensitet, og et bortelag som kontrer og er skumle og driver med massive mengder shithousery. Takk og lov hadde vi et fabelaktig stopperpar.
Les mer…
Denne kampen startet som så veldig mange andre denne sesongen. Vålerenga har mye ball, uten å få til all verden. En feilpasning straffes knallhardt. Der og da må det ha vært mange som tenkte at dette ble nok en sånn kamp. Heldigvis, så rister vi det av oss og står opp, finner hverandre og vinner fortjent.
Les mer…
JADA!! Vålerenga skyter og scorer. Dette var en kamp som laget ville vinne. Uansett. Og når man har ferdigheter og viljen er på topp, så ofrer man seg for laget. Man tar de nødvendige løpene hjem, selv med krampe. Når dette Vålerenga laget viser vinnervilje, så er vi med mot alle. Så må de bare fortsette å vise det fremover også.
Man
